Jord- & plantehelse

Om forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak for kontroll av skadegjørere er i tråd med grunntanken i økologisk landbruk, og har alltidt spilt en sentral rolle innen slik dyrking. En god, helhetlig økologisk dyrkingspraksis vil bestå av et todelt aspekt: (1) Dyrkingspraksisen må ivareta kulturplantens behov, med tilstrekkelig næringsforsyning som spesielt viktig, men må samtidig (2) ikke legge forholdene til rette for oppformering og uakseptabel skade av ugras, sjukdomsorganismer og skadedyr.

Solid kunnskap om kulturplanten og skadegjøreren hver for seg kreves
for å få dette til, men også kunnskap om hvordan ulik dyrkingspraksis påvirker samspillet mellom kulturplante og skadegjører. Skadegjørernes livsstrategier vil være et svært viktig grunnlag for tiltakene som beskrives.

Hvordan kan vekstskifte hindre plantevernproblem?

Et gjennomtenkt vekstskifte er spesielt viktig i økologisk dyrking. Hvilke vekstskifter vi benytter, berører svært mange faktorer, ikke minst gjelder dette næringsforsyning og plantevern. I hvilken grad vekstskifte kan forhindre at plantevernproblem oppstår, er generelt avhengig av 3 sentrale egenskaper hos skadegjøreren:

  • Mobilitet (spredningsevna) til skadegjøreren.
  • Antall vertsplanter (spesifikk vs. ikke-spesifikk) skadegjøreren har.
  • Hvor raskt smittenivået går ned ved fravær av vertsplante.

3.1.Figurtekst: Generell skisse som viser sammenhengen mellom skadegjørerens mobilitet (hvor lett de sprer seg) og hvor mange vertsplanter de har, og hvilken type tiltak som vil påvirke skadegjøreren mest. Kombinasjonen av mobilitet og vertsplanteegenskaper til sammen danner 4 forskjellige grupper ( A–D) av skadegjørere. Egenskapene mobilitet og vertsplantespekter er nok mest relevant for skadedyr og sjukdomsorganismer, mindre for ugras, men tilhørende klassifisering av  aktuelle tiltak er høyst relevant mht. ugraskontroll (Tegning: Hermod Karlsen).

a Vekstskifte har best effekt på de skadegjørerne som er lite mobile og som samtidig har få vertsplanter. I denne gruppen av skadegjørere finner vi hovedsakelig jordboende sopp og skadedyr (nematoder). Et «romslig» vekstskifte, dvs. at det går flere år mellom hver gang en kulturvekst dyrkes på samme arealet, er ofte tilstrekkelig tiltak for å holde smittenunder skadelig nivå. Bruk av resistente og tolerante sorter (bruk av slike sorter er jo også en del av det vi kan kalle vekstskifte) forsterker virkningen. Vekstskifte har også stor betydning i ugraskampen, dels fordi ulike kulturvekster har forskjellig konkurranseevne mot ugras, og dels fordi ulike kulturer muliggjør ulike typer av tiltak, jfr. radkulturer og korn.

b Også for skadegjørere som er lite mobile, men som har flere vertsplanter, vil vekstskifte virke som tiltak. I denne gruppen av skadegjørere finner vi også hovedsakelig jordboende sopp og skadedyr (nematoder). Valg av vekster og hvilken rekkefølge de har i omløpet, er viktig for å holde smittenivået nede. Avhengig av hvilke skadegjørere vi snakker om, vil et optimalt dyrkingsssystem (mht. blant annet sådato og sortsvalg), også ofte være viktige supplerende tiltak.

c Det er mange svært problematiske skadegjørere innenfor økologisk dyrking som er mobile og har få vertsplanter (for eksempel tørråte og kålfluer). Tradisjonelt vekstskifte virker dårlig mot denne gruppen av skadegjørere. Stort sett vil vi for disse måtte lete etter løsninger innenfor det vi her kaller et optimalt utformet dyrkingssystem. Her er det viktig å gi kulturplanten et best mulig utgangspunkt ved å velge mest mulig resistent sort, bruke ren og frisk såvare, sørge for god jordkultur, optimalt så-plantetidspunkt, osv. Det å benytte systemer hvor arter og sorter blandes på ulike måter, så vel som bruk av underkultur eller et dødt jorddekke, kan også være gode tiltak her. Dessuten vil ulike direkte tiltak som harving eller radrensing inne i kulturen, bruk av biologisk kontroll eller andre «økologiske plantevernmidler» også høre hjemme i det vi kaller dyrkingssystemet.

d Til slutt har vi gruppen som består av skadegjørere med stor mobilitet og med mange vertsplanter. Overfor disse skadegjørerne har vekstskifte liten effekt, men som vi har sett for de andre gruppene med skadegjørere (A, B og C), vil også her et gjennomtenkt dyrkingssystem virke positivt.

Som allerede nevnt, vil vi altså for mange skadegjørere finne aktuelle tiltak både innenfor vekstskifte og et optimalt utformet dyrkingssystem.

For sjukdomsorganismer og skadedyr er det ofte en svært spesifikk kobling mellom kulturplante og hvem som lever på og av den. En slik «ernæringsmessig kobling» har vi ikke mellom ugraset og kulturplantene, med unntak av snylteplanter, for eksempel timiansnyltetråd som lever på rødkløver og nærstående arter. Ugraset dukker opp i de kulturer hvor konkurranseforhold og ulike tiltak tilsier at de kan leve og produsere avkom. Enkelte ugras, for eksempel floghavre, har ganske bestemte krav til leveplass (kornåker) og vil bare unntaksvis skape problemer i andre kulturer. Som vi nevnte i forrige kapittel, vil sommerettårige frøugras, for eksempel meldestokk, hovedsakelig gjøre  skade i kulturer der jorda bearbeides på våren, mens vinterettårige ugras også skaper problemer i høstsådde vekster. Den virkelig store generalisten blant ugras i Norge er kveke. Denne arten finner vi nær sagt i alle kulturvekstene vi dyrker, og det er hovedsakelig jordarbeiding som kan sette den tilbake. En svakhet ved kveka er likevel at den krever god lystilgang for å trives. Vekster som dekker godt, virker derfor sterkt hemmende på veksten. Havre gir således mindre kveke enn hvete. Mange av de forebyggende tiltakene som vi skal komme inn på i dette kapitlet, har to funksjoner, den ene er å drepe ugraset, mens den andre er å forsinke framspiringen og utviklingen av ugraset slik at det blir størst mulig størrelsesforskjell mellom ugras og kulturplante. Denne forskjellen er svært viktig for selektiviteten (dreper ugraset men ikke kulturplantene) ved mekaniske og termiske (flamming) tiltak.