Fôrdyrking & beite
Åkerbønne og bie (Foto: John Ingar Øverland, Vestfold Forsøksring)

Erter og åkerbønner-

I Norge er ikke økologisk dyrking av erter og åkerbønner til modning utbredt i noen særlig grad, men interessen for disse vekstene er økende. På grunn av et beskjedent dyrkingsomfang av erter og åkerbønner i siste halvdel av 1900-tallet er også erfaringsgrunnlaget for konvensjonell dyrking lite. Denne artikkelen bygger derfor i all hovedsak på litteraturstudier og resultater fra siste års forsøk med erter og åkerbønner i økologisk dyrking.

{F6AA7E35DF5C}Erter (Pisum sativum) og åkerbønner (Vicia faba) er kjernebelgvekster i erteblomstfamilien. Hos kjernebelgvekstene er frukten en belg som hos villformene åpner seg når frøene er modne. Dyrka former er derimot selektert slik at belgene holder på frøa i overmoden tilstand. Frøa er store og næringsrike, og er vanligvis det økonomisk viktigste produktet ved dyrkinga. Plantene er ettårige og kan dyrkes til modning, konserves, eller brukes i grønnfôr og grønngjødsling (her omtales først og fremst dyrking til modning). Felles for erteblomstfamilien er at artene er selvforsynt med nitrogen ved at de lever i symbiose med nitrogenfikserende bakterier.

Botanisk er åkerbønner mer beslektet med vikker enn med andre bønnearter. Andre navn på arten er bønnevikke, bondebønne og hestebønne. Åkerbønner har stive, opprette stengler (50-150 cm) med god ståstyrke. Det er åkerbønner av minortypen som er mest aktuelt å dyrke i Norge. De har en 1000-frøvekt på 250-500 gram.

Erter har klatretråder og svake stengler. Kulturen danner en tett matte utover i vekstsesongen. Hos erter er 1000-frøvekta cirka 100-350 gram.

Klima

Erter og åkerbønner krever begge en god del varme for å nå fram til modning, men erter trenger generelt mindre varme gjennom vekstsesongen enn åkerbønner. De tidligste ertesortene modnes omtrent samtidig med de seineste havresortene i Norge. Kjernebelgvekster kan med fordel dyrkes i større omfang enn det som blir gjort i Norge i dag. Dagens sortsmateriale avgrenser likevel dyrkingsområdet for disse vekstene til modning. Kornområdene på Østlandet og i Trøndelag ligger på  dyrkingsgrensa for erter. Åkerbønner til modning bør bare dyrkes i de beste klimatiske områdene på Sør-Østlandet, mens erter til gulmodning (for eksempel krossensilering med korn) og kjernebelgvekster til grønnfôr og grønngjødsling har et større dyrkingsområde.

Jord

Kjernebelgvekstene foretrekker tørkesterk og veldrenert jord med relativt høy pH. Av hensyn til modningstid er det viktig å velge den varmeste og tidligste jorda. Moldrik leirjord med god struktur er bra, mens moldfattig, stiv leire er kald og derfor mindre bra. Steinrik jord krever steinplukking og/eller tromling fordi erter og åkerbønner lett går i legde, noe som gjør treskinga vanskelig.

Gjødsling

Erter og åkerbønner er selvforsynte med nitrogen forutsatt at de rette nitrogenfikserende bakteriestammene er til stede i jorda. Hvis ikke det har vært dyrka erter, åkerbønner eller vikker på arealet tidligere, bør frøene smittes med en bakteriekultur av arten Rhizobium leguminosarum ved første gangs såing på hvert skifte.

Fosfor- og kaliumbehovet er omtrent som til korn. Fast husdyrgjødsel kan nyttes for å dekke dette, men det kan samtidig lede til unødvendig sløsing med nitrogen. Erter og åkerbønner er bladrike vekster som lett går i legde og tørker seint, og må derfor ikke ha for stor tilgang på næringsstoffer. Dersom man dyrker vekstene på næringsrik jord, er det unødvendig å gjødsle.

Avling

Nitrogeninnholdet i erter og åkerbønner er på rundt henholdsvis 24 og 30 % av tørrstoffet. Produksjonen av nitrogen «koster» plantene mer enn produksjon av karbohydrat. De nitrogenfikserende bakteriene får også betalt for produksjon av nitrogen. Dette gjør at tørrstoffavlingen for erter er noe lavere enn for korn.

I et toårig forsøk på Østlandet har avlinga av erter (’Delta’) i snitt vært 380 kg per dekar det ene året og 540 kg per dekar det andre året. I gjennomsnitt for tre år i feltforsøk på Østlandet har åkerbønner (’Kontu’) gitt i underkant av 400 kg per dekar, med en årsvariasjon fra 250 til 500 kg per dekar.

Hvor representativt dette er for praktisk dyrking, er vanskelig å si, men det kan kanskje gi en pekepinn om hvilket avlingsnivå det er mulig å oppnå der
vekstsesongen er lang nok, og at avlingsmengda varierer mye fra år til år.