Klima & miljø

Drøvtyggere, metan og drivhuseffekt

Mjølk- og kjøttproduksjon på drøvtyggere er det som gir de største utslippene av klimagasser i norsk landbruk. Det er særlig rapingen av metan fra omsettinga av fiber i vomma som er store. Men metan brytes naturlig ned i atmosfæren. Det fører til at drøvtyggernes klimabelastning er litt spesiell. På den ene siden er det slik at drøvtyggerne ikke lenger øker drivhuseffekten. På den andre siden er det riktig at en reduksjon av antall drøvtyggere vil redusere drivhuseffekten - på kort sikt.

Norsk storfe bidrar ikke lenger til økning i drivhuseffekten. En reduksjon i antall drøvtyggere vil bare gi en klimaeffekt på kort sikt.

På den ene siden 

Når man sier at metan brytes ned i løpet av 10-14 år er det en forenkling. Det meste er brutt ned på denne tiden, men i virkeligheten skjer det en rask nedbryting de første årene og deretter går det saktere. Dermed tar det cirka 45 år før metan i atmosfæren er helt borte, slik det er vist i figur 1 for et tenkt punktutslipp i år 2000.

Metanmolekyler er egentlig 50-60 ganger sterkere drivhusgasser enn karbondioksid, men i et hundreårsperspektiv blir den totale effekten 23 ganger sterkere drivhuseffekt enn karbondioksid. Nedbrytingen av metan skjer gjennom en naturlig oksidering som gir vann og karbondioksid som restprodukter.

Dette karbondioksidet er klimanøytralt da det er tatt fra atmosfæren gjennom fôrvekstene som drøvtyggerne har spist. Karbondioksid fra olje, gass eller kull blir i atmosfæren i mange hundre, kanskje tusen år. Karbondioksid står for 80 prosent av de menneskeskapte utslippene av klimagasser i Norge. Metan står for 10 prosent.

Figur 1
Figur 1: Viser hvordan et tenkt punktutslipp av metan i år 2000 blir brutt ned. Det meste er brutt ned etter 14 år, men det tar 45 år å fjerne alt. (Kilde: Ragnhild Bieltvedt Skeie - Cicero)

Metan fra sau

Antall sau i Norge har økt jevnt fra cirka 700 000 sau eldre enn ett år i 1900, fram til år 2000 da det var på topp med cirka 1 million sau eldre enn ett år. Fra år 2000 har antall sau gått litt ned til i januar 2008 hvor det var cirka 900 000 sau over ett år.

Fôringen av sau har ikke endret seg like sterkt som fôringen av storfe. På grunn av økningen i antall sau har utslippene av metan per år fra norsk sauehold økt fram til år 2000 og deretter gått ned med cirka 10 prosent på grunn av nedgangen i antall sau de siste åtte årene. Metanutslippet målt per kilo kjøtt er høyere for sau enn for storfe.

Metan fra storfe

Storfe er ansvarlig for 72 prosent av landbrukets metanutslipp. Sauen står for 22. Fra professor ved UMB og fagsjef i Tine, Harald Volden, har jeg fått de totale utslippene av metan fra alle norske storfe i de siste hundre år fra 1907 til og med 2007. I figur 2 ser vi disse tallene for årlige utslipp av metan fra norske storfe for hvert tiår i perioden.

Figur 2
Figur 2: Totale utslipp av metan fra norske storfe per år hvert tiår fra 1907 til 2007. (Kilde: Harald Volden)

Utslippene økte de første 40 årene. Deretter har de årlige utslippene blitt redusert med over 25 prosent. Det kan norske storfebønder gjerne være litt stolte over.

Metan fra storfe i atmosfæren

De årlige metanutslippene har Ragnhild Skeie lagt inn i Cicero sin modell for oppbygging av metan i atmosfæren. Resultatet ble en meget interessant kurve (Figur 3).

Figur 3
Figur 3: Mengden metan i atmosfæren som resultat av de totale utslippene av metan fra alle norske storfe i årene 1907-2007. (Kilde:Ragnhild Bieltvedt Skeie - Cicero)

Kurven viser at norske storfe sine metanutslipp har gitt en økning i metaninnholdet i atmosfæren fram til 1940. Deretter avtar økningen noe fram til en topp rundt 1950. Fra 1950 og fram til i dag har den mengden metan i atmosfæren som skyldes norske storfe gått ned med over åtte prosent.

Forklaringen på dette er tredelt. For det første brytes metan naturlig ned i atmosfæren. For det andre har antall storfe totalt blitt ganske kraftig redusert fra snaue 1,1 millioner dyr i 1907, via en topp på nesten 1,5 millioner dyr i 1939, til snaue 0,9 millioner dyr i 2008. For det tredje har ytelsen per dyr økt på grunn av endret fôring til mer silo av tidlig høstet gras og mer kraftfôr, noe som gir mindre utslipp av metan enn mer ekstensiv foring slik det var i første halvdel av forrige århundre.

Nå var det jo storfe i Norge lenge før 1907. Den helt riktige kurven vil derfor starte mange år tidligere. Den vil da bli flatere og lengre, men omtrent lik de siste 50 årene. Ragnhild Skeie fra Cicero sier det slik: - "Norske storfe gir ikke lenger en økning av drivhuseffekten."

Utslippene fra våre storfe bidrar bare til å opprettholde den økte metankonsentrasjonen som norsk storfe allerede har bidratt til.

På den andre siden

Hvis vi føler oss overbevist om at menneskeheten er nødt til å stanse den globale temperaturøkningen på to grader - for å unngå at klimaendringene løper løpsk og ødelegger livsgrunnlaget for oss sjøl, da er det nødvendig ågjøre alle mulige tiltak for å redusere drivhuseffekten.

I og med at metan brytes ned i atmosfæren og det meste blir borte i løpet av 12 år, er det slik at enhver videre reduksjon i utslippene av metan fra norske storfe, vil gi en rask reduksjon av den drivhuseffekten som storfeet har bidratt til.

En økning av antall storfe eller sau i verden er ikke forenlig med å ta klimahensyn, og det betyr at forbruket at mjølk og kjøtt ikke bør være høyere enn det som er ernæringsmessig gunstig. Forbruket av mjølk og kjøtt bør derfor ned i de rike land som Norge og økes noe i enkelte fattige land.

Det å redusere metanutslippet med 1 kilo er like effektivt som å kutte 23 kilo karbondioksid fra forbrenning av olje, kull eller gass. Det å redusere storfeholdet i Norge med ei mjølkeku, gir en like stor klimaeffekt som å la være å kjøre en bil 20 000 kilometer, men det forutsetter altså at det norske folk kutter mjølk- og kjøttforbruket tilsvarende.

En halvering av forbruket av drøvtyggerkjøtt og mjølkeprodukter i Norge, vil redusere utslippene av metan tilsvarende 1 million tonn karbondioksid. Til sammenligning var Norges utslipp av karbondioksid på 45 millioner tonn i 2007. Veitrafikken alene ga 10,4 millioner tonn karbondioksid.

Ingen bør derfor tro at det å redusere antall drøvtyggere fører til at vi kan slippe å redusere utslippene av karbondioksid fra olje, kull og gass. Vi er nødt til å gjøre begge deler. I et samfunnsperspektiv vil selv mindre kutt i forbruket av mjølk og drøvtyggerkjøtt gi en begrenset, men rask reduksjon av drivhuseffekten. Kutt i forbruket av olje, kull og gass er det som monner mest.


Oversikt over kilder kan fås ved henvendelse til forfatteren.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Buskap 7- 2008.