Klima & miljø

GMO og økologisk landbruk-

Pipette og nummererte glass

Genmodifiserte organismer (GMO) er ikke tillatt i økologisk landbruk. Det betyr ikke at GMO ikke angår øko-landbruket, og det må ikke bli en sovepute for å la være å holde seg oppdatert om hva som skjer på område og ha kunnskap om hva det dreier seg om. Det blir stadig hevdet at genteknologiske produkt er uunngåelige dersom vi skal oppnå en langsiktig og bærekraftig matforsyning til verdens befolkning. Er skepsis til GMO legitimt i et slikt perspektiv, eller trenger vi en oppdatering og eventuell endring?

Globalt sett er det økende bruk av genetisk modifiserte (GM) planter. Det er særlig land i Sør- og Nord-Amerika og i Asia som bruker landbruksvekster utviklet med hjelp av genteknologi. Økologisk landbruk har alltid avvist å ta i bruk produkter fra denne teknologien. Ulike argument er grunnlaget for denne holdningen, og er basert på aspekter omkring:

  • helserisiko for dem som bruker produktene
  • mulige miljørisiko
  • argumenter som henger sammen med juridiske, sosialøkonomiske og etiske spørsmål

Det er hevdet i flere sammenhenger at ikke minst økologisk landbruk kunne ha nytte av genetisk modifiserte organismer. For eksempel for å gjøre en økologisk produksjon mindre økonomisk risikabel ved at den er mer motstandsdyktighet mot ulike skadegjørere. Uten tvil, økologisk landbruk har nytte av vekster som er resistent mot viktige skadegjørere. Men en må samtidig spørre: Koster dette mer enn det smaker?

Derfor er det nyttig med en gjennomgang av enkelte argumenter for å danne eller revitalisere en mening om materien. Argumentene for en slik revurdering er at økologisk landbruk har kommet et skritt lengre i sin utvikling og vi vet mer om både muligheter og begrensninger. Samtidig har også kunnskapen om molekylærbiologi/genteknologi og konsekvensene for mat, helse og miljø utviklet seg. Derfor må vi med jevne mellomrom revurdere synspunktene i dette spørsmålet.

Økologisk landbruk

Økologisk landbruk er en landbrukspraksis i stadig utvikling og er ikke isolert fra utviklinger i samfunnet for øvrig. På generalforsamling til IFOAM i 2008 kom en arbeidsgruppe med et forslag for en ny definisjon for økologisk landbruk og som er formulert på engelsk slik:

«Organic farming is a production system that sustains the health of soils, ecosystems and people. It relies on ecological processes, biodiversity and cycles adapted to local conditions, rather than the use of inputs with adverse effects. Organic Agriculture combines tradition, innovation and science to benefit the shared environment and promote fair relationships and a good quality of life for all involved.»

Denne bredt formulerte definisjonen legger vekt på de fire hovedprinsipper (helse, økologi, rettferdighet og føre-var) som økologisk landbruk tar som utgangspunkt og legger ikke minst et medansvar på dem som er involvert i videre utviklingen av økologisk landbruk. Tolkningen av denne definisjonen vil spille en avgjørende rolle framover. Et forbudt eller eventuelt aksept av (enkelte) genmodifiserte organismer må i tilfelle være basert på de fire grunnleggende prinsipper som økologisk landbruk står for.

Økologisering av landbruket

Utviklingen i det konvensjonelle landbruk står heller ikke stille. Et mer miljøvennlig landbruk tvinger seg frem. Det er flere grunn til dette, blant annet ny viten og utviklingen i samfunnet forøvrig. Overføringsverdien av aspekter fra økologisk drift blir etter hvert mer synlig. Den omvendte prosessen skjer også der den økologiske driftsformen tilpasser seg den konvensjonelle strukturen i landbruket, noe som medfører at det økologiske produksjonssystemet mister en del av sin iboende robusthet. Hva dette betyr for posisjonen av bruk av GM material skal fremtiden vise.

Utviklingen innen molekylærbiologi

DNA-orbital. Richard Wheeler, publisert på  en.wikipedia.org

Et genuint ønske om å forstå hvordan regulering av livsprosesser foregår har alltid vært en viktig drivkraft i utviklingen av molekylærbiologien. Genteknologi er en relativ ny gren innen denne disiplin. Som i mange andre vitenskapsområder er også her kunnskapsutviklingen i grove trekk basert på en forskningsprosess hvor det stadig har vært behov for å grave dypere for å finne de endelige brikker som danner grunnlaget for livsprosessene. En slik reduksjonistisk forskningsprosess foregår under forutsetninger som defineres gjennom den såkalte «ceteris paribus hypotese». Dette betyr at alt holdes likt unntatt de variabler som en forsker på. Med andre ord prøver en å utelukke all uønsket påvirkning utenfra, slik at en kan komme fram til enkle, klare og entydige svar.

Etter hvert som de grunnleggende brikker for livet er blitt bedre kjent, blir fokus mer og mer rettet mot hvordan reguleringsprosessen rundt dette grunnmaterialet (DNA koder) foregår. Her går forskningsprosessen i en omvendt retning, fra enkle brikker til mer komplekse system. I denne prosessen dukker det stadig opp nye egenskaper og aspekter. Enkelt sagt: helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Disse nye aspekter som oppstår er også kjent i systemteori som «emerging properties». Forskningen innen molekylærbiologi møter altså stadig nye aspekt som man ikke på forhånd var kjent med. Da gjelder det både i å forstå hva som egentlig skjer og hvordan dette påvirker våre vurderinger av genteknologiske produkter i landbruket. Og da har vi behov for mer viten om saken, ikke mindre. Det økologiske landbrukets tilbakeholdenhet for bruk av organismer som er oppstått etter genmodifisering må aldri bety tilbakeholdenhet for utvikling av kunnskap innen et vitenskapsområde som faktisk skaffer grunnlaget for de nødvendige risikovurderinger. 

Mer komplekst enn tidligere antatt

Kunnskapen om hvordan organismenes arvematerial er bygd opp og fungerer har økt enormt i de siste tiår. Det betyr også at eksisterende teorier og konsepter stadig står for fall. Det blir mer og mer klar at den generelle modellen om at hvert enkelt gen koder for sin spesifikke protein, er en alt for enkel fremstilling av saken. For eksempel kan et enkelt gen gjennom prosessen som heter alternativ spleising, stå for en rekke forskjellige mRNA-kopier og like mange forskjellige proteiner.

Fra forskning på det menneskelige genomet vet vi at bare en brøkdel av genomet (1-2 %) koder for proteiner. Det meste (> 90 %) er «nonkoding» DNA. Hva slags rolle dette DNAet har, vet vi fortsatt ikke.

Men det er ikke bare de fire nukleotider i DNAet som bestemmer arveligheten. Ytterligere informasjon ligger i det såkalte epigenom. Dette består av proteiner og andre molekyler som ledsager DNA i kromosomene. Det er også knyttet arvelig informasjon til methylgrupper som er koblet til DNA-nukleotidene. Det samme gjelder for den spesielle protein matriks (histoner) som gjør at den lange, doble DNA-kjeden kan bli komprimert til kortere kromosomstrukturer. Disse epigenetiske elementene ser ut til å endre seg under utviklingen av en organisme og spiller en rolle i differensiering til ulike celletyper, delvis gjennom regulering av informasjonsutnyttelse fra DNAet. En del kodende deler fra et kromosomfragment kan til og med utveksles med andre deler i genomet.

Det er ikke utenkelig at denne tidligere mangelfulle og forenkla forståelsen av DNAets rolle kan være årsaken til at en del agronomiske egenskaper hos GM-planter ikke alltid innfrir verken bøndenes eller forskernes forventninger. Det gjelder for eksempel avlingsnivå eller tørkeresistens hos GM-planter.

Kunnskap om disse epigenetiske egenskaper er ikke bare interessant for molekylærbiologer og genteknologer, men gir også en ny dimensjon til vår kunnskap om hvordan eksterne faktorer påvirker overføring av informasjon til neste generasjon. Vi må regne med at det kontinuerlig kommer til å bli oppdaget flere detaljer som gir en dypere innsikt i hvordan genetisk informasjon brukes i funksjonen av de ulike cellene i en organisme.

Risiko, usikkerhet og uforutsigbarhet

To ulike prinsipper for risikovurderinger benyttes i dag. Det er likhetsprinsippet (eng.: substantial equivalence principle) og føre-var-prinsippet (eng.: precautionary principle). I Europa brukes stort sett føre-var konseptet, mens likhetskonseptet er rådene for vurderinger i USA og Japan. Det siste gir større gråsoner enn det første.

Når det gjelder risikovurderinger er det viktig å være klar over at det er forskjell mellom risiko, usikkerhet og uforutsigbarhet. Risiko er basert på en matematisk fremstilling av observert variasjon i et fenomen, med andre ord ren statistikk. Det handler faktisk om ting vi vet om.  Men når en introduserer ny teknologi betyr dette at vi ikke vet på forhånd hvordan dette skal slå ut; risikoen er derfor ukjent og dermed usikker. Det trengs utprøvinger for å tallfeste risikoparametrene i den nye situasjonen. Kvaliteten av disse utprøvinger og den faglige tolkningen av resultatene er vesentlig og avgjørende. Hva slags utprøvinger som skal gjennomføres er basert på dagens kunnskap og styres av forskningsmiljøets dragning mot «det ukjente» og ny kunnskap. Slike utprøvninger og beregning av risiko utelukker imidlertid ikke at uforutsigbare fenomen kan dukke opp når en minst venter det, stikk i strid med det risikoanalysene skulle tilsi. Slike fenomen er vesentlig i forskningens fremskritt innefor et interesseområde. Innen risikovurderinger for bruk av GMO er det uforutsigbare en stadig utfordring for å håndtere. Her må overordnete prinsipper være ledende for de veivalg som blir gjort, og at de valgte veier holder muligheten åpen for å kunne snu i tide.

For tidlig kan være for sent

Vi kan ikke utelukke at genmodifiserte planter kan ha betydelig samfunnsnytte på kortere eller lengre sikt. For økologisk landbruk gjelder det uansett at de grunnleggende prinsipper skal være basis for en hver vurdering. Disse vurderinger innebærer ikke bare naturvitenskapelige aspekter, men også juridiske og samfunnsøkonomiske hensyn. Slike vurderinger har også en tidskomponent og en komponent som involverer kompleksiteten av åpen systemer. Tidskomponenten innebærer at på grunn av økende kunnskap har dagens vurderinger begrenset levetid. Systemkomponenten henger sammen med hvilke elementer som tas med eller ikke tas med i risikovurderingen og vår evne til å håndtere komplekse systemer.

Dessuten vet vi at levende systemer har mekanismer som motvirker endringer i systemet. En plante som gjennom foredling har fått resistente egenskaper mot en skadegjører vil for eksempel bidra til økt seleksjonspress som kan ende opp at resistensen blir uvirksom. Dette gjelder særlig resistens som er basert på et enkelt gen og på en virkningsmekanisme der skadeorganismen har evne til å tilpasse seg. Dermed kan suksessen vise seg å være kortvarig og nyttige egenskap kan gå tapt for tidlig og for alltid. Det er viktige moment som må tas med i vurderingen av bærekraft for bruk av genteknologi, slik at vi ikke risikerer at snarveier innen planteforedlingen i etterkant viser seg å ha svært uheldige konsekvenser.

Forbrukertillit

Når problemstillinger med hensyn til helse og miljø ved et eventuelt bruk av genmodifiserte matvekster er tilfredsstillende avklart, står likevel to avgjørende hensyn igjen. Det er forbrukertillit og det etiske spørsmålet om mennesket har rett til å påvirke selve grunnlaget for organismens eksistens. Svekking av tillit er katastrofalt for en næring som er totalt avhengig av troverdighet. Når det gjelder etiske vurderinger er det større spillerom, ettersom de etiske vurderinger kan endre seg i takt med endringer i samfunnet ellers.

Som eksempel på tap av forbrukertillit kan en se på hvor vanskelig det er for GM-frie produsenter av krysspollinerende vekster som raps og ryps. Avlingene blir utsatt for GM-forurensing fra genmodifisert ryps og raps på nærliggende areal. Det er dermed umulig for den GM-frie produsenten å opprettholde kundens tillit til at produktene som i utgangspunktet var GM-fritt, faktisk er det. Denne situasjonen har ført til store økonomiske tap for de involverte.

Til avslutning

Slik situasjonen er nå, finnes det ikke holdbare argumenter for at økologisk landbruk skal skifte mening om bruk av GM planter i landbruket. Dette betyr imidlertid ikke at fremtidige vurderinger alltid vil ha samme konklusjon, men de skal uansett være basert på de fire hovedprinsipper som økologisk landbruk bygger på.