Plante- dyrking

Purre

Purre stammer opprinnelig fra en liten ugrasplante med løksmak, som ofte var å finne mellom vinrankene i sørlige områder av Europa og vestlige deler av Asia. Planta ble tidlig foredlet til en dyrket grønnsakvekst. Planta bredte seg sannsynligvis nordover i romertida, og var kjent i England før år 1000. Når purre første gang ble dyrket i Norge er usikkert, men sannsynligvis kom den til Norge ikke lenge etter.

Svein Solberg

Purre (Allium ampeloprasum var. porrum) hører til løkslekten, men har en noe annerledes utvikling enn de andre løkartene. Den danner normalt ikke løk, men samler opplagsnæringen i bladslirer som former lange skaft. Planta regnes i praksis å være toårig, men trenger ikke kuldepåvirkning for å gå i stokk. Blomstring er resultatet av en kontinuerlig vekst som av klimamessige årsaker ikke rekker å skje første året hos oss. Om høsten går purreplanta ikke inn biologisk hvile slik som løken. Det hele er kun
temperaturstyrt (som bjørnen som går i vinterdvale).

Rotsystemet hos purre kraftig og dypt. Likevel har purre stor nytte av mykorrhiza-soppene i jorda. Til forskjell fra løk, vil lang dag og varme ikke føre til tilbakedanning av
røtter og planta kan sitte rimelig godt fast i jorda ved høsting.