Plante-dyrking
Erteblome
Erteblomst. Foto: Randi Berland Frøseth

Belgvekster til modning-

Frø av belgvekster er viktige proteinkilder i kraftfôr. De viktigste belgvekstene til kraftfôr er erter, åkerbønner, lupiner og soya. Klimaet i Norge begrenser hvilke arter som kan dyrkes. Erter er dyrkingssikre på Østlandet og i Trøndelag. Arealet av åkerbønner øker rundt Oslofjorden

Utarbeidet av Bioforsk Økologisk, ØKOKORN Oslo og Akershus, avdelinger av NLR i Akershus og Buskerud og Selskapet for Norges Vel.

Det er hovedsakelig erter og åkerbønner som dyrkes til modning i Norge. I 2010 ble disse vekstene dyrket økologisk og i karens på totalt 2 400 dekar. Valg av art avhenger i stor grad av klima. Norge ligger på nordgrensa for disse vekstene. Erter kan dyrkes over store deler av Østlandet og i Trøndelag. De tilgjengelige sortene av åkerbønner er generelt seine, og egner seg bare i de beste klimatiske områdene på Østlandet. Det dyrkes nå åkerbønner til fôr i Vestfold, Østfold og Follo. Lupiner er risikofylt å dyrke på grunn av svak konkurranseevne mot ugras og sein modning. Soya har vært prøvd ut i de beste strøkene i våre naboland Sverige og Danmark, men omfanget er svært lite. Disse sortene er ikke tilpasset norsk klima.

Arealene for proteinrike frøvekster bør generelt være godt drenert, ha pH over 6,0 og lite kveke eller annet rotugras. I et økologisk vekstskifte med mye korn er det økonomisk og agronomisk interessant å dyrke både erter og åkerbønner. For begge disse gjelder det å ikke dyrke dem for ofte for å unngå oppformering av jordbundne soppsykdommer.

Proteininnholdet i belgvekster som erter, åkerbønner og lupiner er høyt, og proteinet brytes raskt ned i vomma. Dette gir et høyt innhold av PBV og et moderat innhold av AAT i forhold til f.eks soyakake. Proteinvekster inneholder stoffer som kan være uheldige i fôringa, f.eks trybsininhibitorer og lectiner, tanniner og alkaloider. De kan bla. hemme proteinnedbrytinga, gi dårlig smak eller påvirke fruktbarheten. Noen av stoffene brytes ned ved oppvarming. Innholdet kan være sortsavhengig og generelt inneholder foredlede sorter mindre enn ville planter.

Nitrogenfiksering og symbiose

Erter, åkerbønner, lupiner og andre belgvekster lever i symbiose med nitrogenfikserende bakterier. Slike bakterier lever i knoller på planterøttene og forsyner planta med nitrogen (N) fra lufta, mens planta forsyner bakteriene med energi. Slik får begge parter fordeler av «samboerskapet». Erter og åkerbønner lever i slik symbiose med Rhizobium-bakterier. Disse finnes normalt i tilstrekkelige mengder i dyrkajord, slik at bakterie-smitting ikke er nødvendig før såing. Forsøk med smitting av såfrø førte ikke til meravling eller økt proteininnhold i åkerbønner sjøl om det ikke tidligere var dyrket belgvekster på forsøksarealene i Vestfold. Lupiner lever i symbiose med en annen stamme av nitrogenfikserende bakterier og her kan det være aktuelt å smitte frøene hvis det ikke tidligere har vært dyrket lupiner på arealet.

Erter kan samle inntil 14-17 kg nitrogen per dekar i løpet av vekstsesongen. Nitrogenet nyttes av erteplantene, men ca 3-4 kg kan bli igjen i jorda etter høsting fordi det fins i røttene.

Høsting og tørking

Vanlig skurtresker kan brukes på alle arter. Tilgang på korntørke kan være utslagsgivende for valg av art. Kaldluftstørke kan brukes til erter og åkerbønner dersom de ikke er for fuktige, men tilsatsvarme anbefales. Belgvekster tørkes etappevis for å unngå sprekking. Tørking av avling med høyt vanninnhold kan bli dyrt.

Såmengder

Såmengde for proteinrike belgvekster varierer med 1000-frøvekten. Selv innenfor hver art varierer 1000-frøvekten mye mellom sortene. Man bør derfor regne ut såmengden basert på 1000-frøvekt og ønsket antall planter per m².

Ønsket antall planter per m²:

Erter 100

Åkerbønner 60-80

 

Såmengde (kg/daa) =

 

(Antall planter/m² x 1000-frøvekt)
(spire-% x 10)      

Åker med erter av sorten Faust

Nye sorter som holder seg mer oppreist fram mot høsting gjør det aktuelt å dyrke erter i et økologisk omløp. Erter bør ikke dyrkes oftere enn hvert 6.-8. år på grunn av ertevisnesjuke. Viktige kriterier for sortsvalg er god bestandshøyde ved høsting og kort veksttid. Aktuelle sorter er Faust og Tinker. Ingrid har gitt større avling enn Tinker, har større høyde ved tresking og kan fåes som økologisk såvare.

Erter er tørkesvake på grunn av grunt rotsystem og passer derfor ikke på sandjord. De er følsomme for oksygenmangel, og bør ikke dyrkes på vassjuk jord og jord som er utsatt for skorpedanning. Det tar noe tid fra såing til nitrogenfikseringen kommer i gang. Det kan derfor være nødvendig med små mengder husdyrgjødsel som startgjødsel. Behovet for fosfor og kalium er noe større for erter enn for korn. Erter bør såes straks jorda er lagelig. De bør ha et dypt, luftig såbed og såes på 5-8 cm dybde. Det er en fordel å tromle etter såing eller første ugrasharving, spesielt på arealer med stein, fordi legde er vanlig.

Ertene har liten evne til å buske seg og plantetettheten må reguleres med såmengden. Det bør være mellom 80 og 100 erteplanter per m2. Dette gir en såmengde på 20-35 kg per dekar, avhengig av tusenkornvekten.

I blomstringen er det viktig at ertene har god vanntilgang, og de kan med fordel vannes i denne perioden.

Erter tåler ugrasharving bra. En bør harve første gang like før oppspiring, men ikke så seint at spiren har blitt sprø, da kan vekstpunktet i toppen av planta lett ødelegges. Når frøugraset utvikler første varige blad er det tid for neste harving.  En kan ugrasharve fram til plantene slynger seg sammen. Erter kan også sås med dobbel radavstand og radrenses.

Ertevisnesjuke er den alvorligste sykdommen på erter her i landet. Sykdommen skyldes en jordboende parasitt. Visnesjuke kan infisere planta på alle utviklingsstadier og føre til total misvekst. Vekstskifte er viktig for å forebygge angrep. Erteflekk og ertefotsjuke er andre sjukdommer som også kan gi skade på blader og skolmer, ertefotsjuke også på stengel og rot. Vekstskifte og friskt såfrø forebygger angrep.

Duer kan spise både såfrø og avling, og er derfor et alvorlig skadedyr i erter. For å redusere skade av duer er det en fordel om erteåkeren ligger i et område med litt trafikk og aktivitet. Ertesnutebille og ertevikler er andre skadedyr som kan angripe erter. Vekstskifte virker forebyggende på angrep, men ertevikler kan fly langt, så det er ikke nok å flytte ertene til jordet ved siden av. Ideelt bør det være det ca 2 km mellom arealene fra år til år! En annen løsning kan være å dyrke erter bare hvert annet eller tredje år.

Erter gir normalt en avling på 300-500 kg/daa. Proteininnholdet i dagens sorter ligger mellom 22-26 %. Aminosyrene i erter fra norske sortsforsøk har blitt analysert, og innholdet av de ulike aminosyrene varierte mellom sortene. Sorten Faust hadde lavest innhold av protein, men mest innhold av viktige aminosyrer. Ertene inneholdt lite av de svovelholdige aminosyrene meteonin og cystein. Fettinnholdet er lavt, ca 2 %.

Veksttid er omtrent som for vårhvete. Ertene trenger imidlertid tørrere og varmere forhold seint i sesongen enn vårhveten. Forgrøde-verdien av erter i renbestand er 1,5-4 kg N/daa.

Åkerbønner

Åkerbønneslekten inneholder tre varieteter med ulik frøstørrelse: Vicia faba var. minor, V. faba var. equina og V. faba var. major. Bare varieteten med de minste frøene er aktuell for dyrking til frømodning i Norge. Tanniner (garvesyre) er stoffer som er uheldig i dyrefôr, særlig til fjørfe og gris. Tannininnholdet varierer mellom sortene, og denne egenskapen er koblet til fargen på blomstene. Planter med hvite blomster er tanninfrie. Foredling har ført til at dagens markedssorter med farga blomster har lavt tannininnhold, ofte i underkant av 1 prosent av tørrstoffet.

Aktuelle sorter er blant annet Kontu og Columbo. Kontu er den tidligste sorten og anbefales på seine skifter. Den inneholder mer tanniner enn Columbo. Columbo gir høyere avling enn Kontu, men anbefales helst bare i de beste områdene. Sortene Paloma og Gloria er tanninfrie, men er for seine for norske forhold. Sorten Snowbird har blitt dyrket i Vestfold med godt resultat de siste årene, den er hvitblomstret og litt tidligere enn Columbo, men svakere mot sjokoladeflekk.

Åkerbønner har lang veksttid, ca tre uker lenger enn erter, og bør derfor såes tidlig. Jordtemperaturen i sådybde bør likevel være 5 grader før såing. Modningen er dårlig synkronisert, dvs at belger nederst på planta blir modne før belgene i toppen.

Høstpløying av arealet kan være en fordel. God jordstruktur ved såing er viktig. Åkerbønner krever tørkesterk jord for å gi god avling, de er mer tørkesvake enn erter. I år med mye nedbør i vekstsesongen klarer åkerbønnene seg bedre enn ertene. Bønnene klarer seg godt på stiv leire, og er ikke så følsomme for skorpedannelse som erter. Sådybden bør være 6-8 cm. Åkerbønner har kraftig pålerot, men en liten andel finrøtter. Vanntilgangen bør derfor være god, spesielt ved blomstring.

Plantetettheten bør være 60 -80 planter m2. Det tilsvarer ca 20-25 kg/daa i såmengde av sorten Kontu, avhengig av tusenkorn-vekta. For sorten Columbo må det brukes rundt 30 kg/daa for å oppnå rett planteantall. Vanlig såmaskin kan brukes til såing, og radavstanden er som for korn. Ønsker en å radrense åkerbønnene bør en øke radavstanden til minst 25 cm. Ved såing bør bunnklaffen stilles med stor nok åpning, for trang åpning kan medføre klemming og oppsprekking av frøene. For å kunne holde jevn, dyp sådybde er det viktig å ikke kjøre for fort.

Åkerbønner blir 1,2-1,6 m høye, og konkurrerer relativt effektivt mot ugras. Etter hvert som bladmassen visner blir det imidlertid gode lysforhold for kveka. Åkerbønner tåler ugrasharving godt, både før oppspiring og når plantene er mellom 5 og 15 cm høye. Pålerota gjør at plantene sitter godt fast og tåler kraftig harving, dvs at harva kan stilles på 3-4 cm dybde.

Det er få skadegjørere i denne kulturen hos oss, men angrep av sjokoladeflekk kan ha økonomisk betydning. Sjokoladeflekk og bønnebladflekk angriper stengel og blad og viser seg som små, brune flekker i starten. Begge disse overføres med smittet frø eller fra planterester. Bruk friskt såfrø.  Det bør gå minst 5 år mellom hver gang åkerbønner dyrkes på samme areal. God pløying øker nedbrytingen av planterester. Noen sykdommer er felles for flere belgvekster, dette må en ta hensyn til i vekstskifteplanleggingen. Dette gjelder bla. ertesnutebille. Den foretrekker erter, men kan også angripe bønner, lupiner og luserne. Det samme gjelder ertebladlus, som kan gjøre skade enkelte år.

Åkerbønnene blir stort sett stående også i overmoden tilstand, stengelen kan knekke ned noe men vil ikke gi legde slik som erter. Bønnene spirer ikke så lenge de er inne i belgen, i praksis betyr det at vi ikke trenger å frykte at avlingen tapes sjøl om det kommer lange perioder med regn når bønnene er modne. Modne åkerbønner har sprø stengel og er lett å treske, de har ikke seige fiber slik en ser hos ertene.

Åkerbønnene er lettest å treske når vanninnholdet er rundt 20-25 %. Er vanninnholdet høyere, blir plantesaft spredd under tresking, og væska vil danne et seigt belegg inne i treskeren og vil tette bru og sold. Dessuten vil svært rå åkerbønner være for store til at de går gjennom brua ved tresking. Er vanninnholdet lavt går treskingen lettere, men bønnene vil være sprø og skades lett. Dette kan gi større fare for soppsmitte i frøet. Åkerbønnene har høy hektolitervekt, og motorvern og elevatorer må være i orden. Avlingen av åkerbønner er normalt 250-350 kg/daa. Proteininnholdet kan være 25-30 %, fettinnholdet er ca 2 %. Forgrøde-verdien av åkerbønner kan være inntil 3-5 kg nitrogen per daa.

I utenlandske forsøk gav utplassering av bikuber 30 % økt avling og tidligere og jevnere modning, noe som er viktig i Norge. Observasjoner i Vestfold tyder imidlertid på at insektene ikke utfører pollineringen, da de benytter huller i bunnen av kronrøret som humler kan lage for å få tilgang på blomstens nektar. Dette betyr at det er lite interessant for dyrkeren å sette ut bikuber, men birøkteren kan selvfølgelig ha god nytte av åkeren likevel.

Lupiner

Lupiner til proteinråvare er ettårige. De kan deles inn i tre grupper, hvit, gul og blå lupin. Sorter av blå lupin er mest aktuelle for norske forhold. Blå lupin kalles også for smalbladet lupin. Blomsterfargen på blå lupin kan variere. Nyere sorter av blå lupin, som ikke greiner seg, gjør at kravet til veksttid har blitt noe kortere, men den er likevel to uker seinere enn for erter. De har opprett vekst og stiv stengel, noe som forhindrer legde om høsten.

Lupiner kan dyrkes på all slags jord, også der det er forholdsvis lav pH og lavt fosforinnhold. Det bør ikke dyrkes lupiner der det er lite svovel i jorda. Unngå skorpedanning etter såing, og dyrk ikke lupiner der det er frostutsatt. Smitting med bakterier kan være viktig for å sikre rask etablering av rotknoller og nitrogenfiksering. Lupiner sås i 3-4 cm dybde. En tidlig dansk blålupinsort er Prima. Viol er en annen dansk sort uten forgreininger. Anbefalt plantetetthet for ugreina sorter er 100-120 planter per m2.

Ugreina lupin konkurrerer dårlig mot ugras, spesielt i år med mye nedbør. Grunn blindharving før oppspiring setter frøugraset tilbake. Men lupinene tåler ikke ugrasharving når de nylig har spirt. Etter at de er rundt 10 cm høye tåler de ugrasharving i flere omganger.

For å unngå vekstskiftesykdommer bør ikke lupin dyrkes oftere enn hvert 5.-6.år. Jordbårne sykdommer som rotråte og visnesyke kan oppformeres ved gjentatt dyrking på samme arealer. Sortenes resistens-nivå mot angrep varierer mye.

Dyrking av lupiner til proteinfôr er lite utbredt i Norge, men kan bli mer aktuelt hvis sortene blir tidlige nok. Avlingsnivået ligger normalt på 150-250 kg per daa. Proteininnholdet kan være rundt 35 %, fettinnholdet er ca 5 %, og stivelseinnholdet bare 1-2 %. Lupiner har et høyere innhold av lettomsettelig karbohydrat og NDF enn åkerbønner og erter.

Soyabønner

Soyabønner er en av verdens viktigste kulturvekster. USA, Brasil og Argentina står for mye av produksjonen. Mesteparten av soyabønnene som dyrkes går til husdyrfôr. Ønske om mer lokalt og regionalt dyrket fôr og mindre import gjør at det er ønskelig med dyrking av soyabønner flere steder.

I Sverige ble det gjort foredling og forsøk med soya fra 1940-tallet og fram til 1970-tallet. Målet var å utvikle sorter som var daglengdenøytrale og som kunne modnes i et kjøIig klima. I dag er svensk soyadyrking igjen aktuelt. Forsøk har vist at avlinger mellom 100-200 kg er mulig i sør-Sverige. Der har sorter som Bohemia, Tundra og Silesia vist lovende resultater. Tilsvarende foregår det en viss dyrking og utprøving i Danmark. Innholdet av råprotein har blitt målt til 40 -42 % ved dyrking i Sverige og Danmark, og fettinnholdet til 16-18 %. Andelen av flerumettede fettsyrer i fettet er forholdsvis høy.

Det fins foreløpig ikke sorter som er tilpasset norsk klima.

Samdyrking

Fordelene med samdyrking av belgvekster og korn er blant annet høyere totalavling enn ved dyrking i renbestand, bedre konkurranseevne mot ugras, mindre angrep av skadegjørere, mindre legde i erteblandinger og høyere proteininnhold enn i korn alene. Det er et problem om modningstidspunktet blir ulikt mellom artene, avhengig av klimaet i sesongen og sortsvalg. En ert-kornblanding er normalt sterk mot legde, men hvis kulturen først legger seg er den svært vanskelig å treske.

Aktuelle blandinger er havre-ert, bygg-ert og hvete-ert. I en kombimaskin er det praktisk å så korn gjennom sålabbene og erter gjennom gjødsellabbene. Slik får man optimal sådybde på begge artene i én operasjon. Total såmengde for blandingen er 20-23 kg/daa, med 5-14 kg erter og 10-16 kg korn. Såmengde for blandingen er 5-14 kg erter og 10-16 kg korn, mengdeforholdet bør justeres etter ønsket ertemengde i fôret, jordas N-tilstand og jordfuktighet. Sene byggsorter, halvsene havresorter og tidlige hvetesorter passer best til samdyrking. Vær obs på at kornhandlerne kan sette krav til andel erter i forhold til korn ved levering.

 

Planter/m2

Såmengde, kg/daa

Avling, kg/daa

Proteininnhold, %

Fett, %

Forgrødeverdi, kg N/daa

Erter

80-100

20-35

300-500

22-26

2

1,5-4

Åkerbønner

60-80

20-30

250-350

25-30

2

3-5

Lupiner

100-120

-

150-250

35

5

 ca 5

Såmengder, avling, innhold av protein og fett og forgrødeverdi for erter, åkerbønner og lupiner.

Litteratur

  • Brandsæter, L.O., K. Mangerud, S.M. Birkenes, G. Brodal & A. Andersen 2009. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 3 – Korn, oljevekster og kjernebelgvekster. Bioforsk Fokus vol 4, nr 4.
  • Olberg, E.K., T. Strøm, T.J. Rogneby, U. Abrahamsen & R. Eltun 2005. Produksjon av proteinråvarer til økologisk kraftfôr. Grønn kunnskap Vol 9, nr 104
  • Øverland, J.I. 2010. Dyrking av åkerbønner. Norsk Landbruksrådgivning SørØst. http://sorost.lr.no/fagartikler/4882
  • www.nilf.no/publikasjoner/ Driftsokonomiske_planleggingsverktoy/Planleggingsprogram_for_dyrking_av_okologiske_korn-_og_belgvekster Her kan du laste ned ØkologiPlan, et gratis planleggingsprogram for dyrking av økologiske korn- og belgvekster

 

 Her kan en laste ned informasjonsmateriell om

«Ekologisk odling av åkerböna»

«Ekologisk odling av ärter i renbestånd»

«Friskt ekologisk utsäde av spannmål och trindsäd»

Lektin – Et glukoprotein som kan skade tarmvevet og hemme opptaket av næringsstoffer i tarmen. Brytes ned ved oppvarming. Fins i erter.

Tannin – Binder seg til proteiner når de brytes ned i tarmen og hemmer videre proteinnedbryting. Har ingen skadelig effekt på drøvtyggere. Fins i åkerbønner, erter, raps/ryps.

Alkaloider – Nitrogenholdige, basiske og giftige plantestoffer, som f.eks nikotin og koffein. Fins i lupiner.