Jord- & plantehelse

Edderkopper og andre nyttedyr i korn og eng

Erigone atra er den vanligste edderkoppen
En variert og rik nyttedyrfauna er viktig i økologisk korn og andre kulturer som har problemer med flygende skadegjørere. Ulike nyttedyr utfyller hverandre ved å spise bladlus til ulike tider i sesongen. Noen spiser nesten bare bladlus, mens andre trenger mer variert kost.


Reidun Pommeresche, Bioforsk Økologisk

Ulike insekter og edderkopper fungerer som naturlige nyttedyr. Predatorer med en variert matseddel (kalt generalister) og mer eller mindre spesialiserte bladlusspisere (kalt spesialister) er to viktige grupper. Her skal vi se litt nærmere på hvilke nyttedyr som er særlig relatert til bladlus, og at edderkopper trenger andre smådyr for også å fange bladlus.

Havrebladlus
Mest forskning er gjort på hvem som spiser havrebladlus (Rhopalosiphum padi). Denne bladlus arten er vanligst i Norge også. Den har tvunget vertsskifte mellom hegg som vintervert og korn og gras som sommervert. De suger plantesaft og produserer mange generasjoner med bladlus på ett år. De 2-3 første generasjonene lever på hegg, så flyr neste generasjon ut i korn og eng (ca tidlig juni). 

Mange spiser bladlus
De vanligste spesialistene på å ete bladlus er marihønelarver, blomsterfluelarver, gulløyelarver og voksne marihøner (særlig den sjuprikka). Voksne marihøner spiser likevel færre bladlus enn larvene gjør. Predatorer som spiser mer variert kost, er ulike biller og edderkopper. Etter marihønene er ulike arter løpebiller og kortvinger mest ivrig etter bladlus. Av edderkopper spiser både store ulveederkopper og små dverg-edderkopper bladlus.  Spesialistene og generalistene utfyller hverandre i tid og rom, og gjør det relativt utrygt å være insekt i åkeren.

Ulike nyttedyr utfyller hverandre
Siden mange biller og edderkopper har en variert diett, er de i kornåkeren største delen av året, og spiser av de første bladlusene som ankommer åkeren på forsommeren. Slik utsetter de tilveksten av bladluspopulasjonen. Spesialistene kommer først når bladluspopulasjonen er blitt en del større. I motsetning til edderkopper og biller er spesialistene avhengig av å spise bladlus for å vokse og reprodusere. Slik blir generalistene viktige for å redusere størrelsen på bladluspopulasjonen mens den bygger seg opp, mens spesialistene kommer senere og reduserer et pågående bladlusangrep.

De vanligst edderkoppene
Edderkopper er predatorer som spiser en rekke ulike insekter og andre småkryp. Av de litt over 560 artene vi har i Norge er det et fåtall arter som dominerer i våre vanligste produksjoner (50 arter). I korn og engarealer er det ofte en stor overvekt av små dverg-edderkopper (Familie Linyphiidae), de kan utgjøre over 80 % av edderkoppene. Flere av disse kan komme «flygende» inn i åkeren, selv uten hjelp av vinger. De kan spre seg via luften ved å sende ut en lang egenprodusert silketråd som vinden tar fatt i og hvor edderkoppen «henger» i den ene enden av tråden.

Ulike fangststrategier
I gruppa dverg-edderkopper er det mange edderkopparter som lager små vertikale «trampoline-liknenede» nett, men en rekke horisontale snubletråder, slik at byttet skal falle ned på mattenettet

Edderkoppnett mattevever Linyphiidae
eller vikle seg fast i disse trådene. Men det er ikke alle som bruker nett for å fange byttet. 

En typisk nettbygger er Bathyphantes gracilis og nettene varierer fra 20 cm²  til over 70 cm² , mens edderkoppen selv bare er 1,5- 2,5 mm stor. Denne arten fester nettet sitt til bladene på kulturplantene, som for eksempel gras eller korn, noen cm over bakken. Den holder seg svært mye i nettet sitt og fanger alle byttedyra i nettet.

To andre dverg-edderkopper, Erigone atra og Erigone dentipalpis, dominerer edderkoppfaunaen (>60 %) i både korn og eng, og bygger mindre nett, med en rundt 5 cm²  stor nettmatte. Disse artene er 1,8-2,8 mm store. De bygger nesten alltid nettene sine over bar jord, over groper eller tråkkhull i bakken, eller mellom små steiner som ligger på bakken. Bare unntaksvis fester de nettene sine til vegetasjonen.

I en annen vanlig slekt av dverg-edderkopper som kalles Odeothorax (O. fuscus, O.apicatus, 1,8-3,5 mm lange), er voksne individer aldri funnet i nett, verken i laboratorieforsøk eller under feltobservasjoner. Unge individer kan spinne nett for å fange bytte og for å ha beskyttelse når de skifter skinn, men de voksne  jakter rundt eller sitter og lurer etter byttedyr.

Erigone-artene bruker nettene sine til å fange byttet som fester seg i nettet, men også mer som en base for å gå på jakt rundt på bakken utenfor nettet for å finne mat. Man tror at disse artene ikke er avhengig av nettene sine for å skaffe mat. Det at de har flere fangststrategier, er en viktig grunn til at de opptrer i så store mengder i kulturer som forstyrres ofte, slik som korn og eng.

Edderkopper spiser forskjellige smådyr

Spretthaler er viktig mat for edderkopper og andre nyttedyr i åkeren
Dverg-edderkoppene som dominerer edderkoppfaunaen i korn og eng, spiser ulikt. Det er en del variasjon mellom ulike studier, men generelt fanger edderkopper mye bladlus (Aphididae), spretthaler (Collembola) og små tovinger (Diptera, fluer, myggliknende). Det fanges nesten alltid mer av disse smådyra enn det edderkoppene virkelig spiser.

Foringsforsøk med Erigone artene viser at bladlus ikke er førstevalget, selv om bladlus utgjør er en god del av det som edderkopper fanger i felt. En mulig forklaring er at bladlus inneholder noen forsvarsstoffer/gifter som generalistene ikke tåler for høye konsentrasjoner av, men som spesialistene takler. Alle spretthalene som ble fanget ble spist, i motsetning til bare halvparten av bladlusa. Særlig avlange spretthaler (mest Isotomurus palustris) ble valgt fremfor de mer kulerunde artene.  De bladlusene som ikke spises dør ofte likevel fordi de vikler seg inn i nettet, faller ned på bakken, får ødelagt vingene eller at edderkoppen dreper dem og så finner ut at ha ikke vil spise dem.

Det er ikke observert at edderkopper spiser bladlusetere som marihønelarver, blomsterfluelarver eller gulløyelarver. Midd fanges og spises heller nesten ikke.

Viktig med biologisk mangfold
Det at forskjellige arter og slekter av fluer og spretthaler er basal kost for edderkoppene, gjør det ekstra viktig å ha et rikt og aktivt jordliv. For å få mest mulig ut av den «tjenesten» som edderkopper gjør ved å fange og spise bladlus, trenger de blant annet spretthaler. I tillegg bør en ha livsmiljø til alle billene og bladlusspesialistene, deres alternative vertsplanter, samt byttedyr for å ha en variert og aktiv nyttedyrfauna.

Dette gir god grunn til å ta vare på og legge forholdene til rette for et variert biologisk mangfold av smådyr i åkeren og på gården som helhet.

Referanser:
Alderweireldt, M. (1994). Prey selection and prey capture strategies of linyphiid spiders in high-input agricultural fields. Bull. Br. Arachnol. Soc., 9, 300-308.

Toft, S. (2005). The quality of aphids as food for generealist predators: implications for natural control og aphids. Eur. J. Entomol, 371-383.