Plante-dyrking

Kepaløk og sjalottløk-

Løkplantene utvikler blader og rot fra en svært kort stengel (løkkaka) rett under jordoverflata. Dette er løkens vekstpunkt. Selv om bladene dør og visner ned, kan nye blad skyte opp dersom løkkaka ikke er skada.


Om høsten svulmer nedre deler av bladene (bladslirene) opp og tjener som opplagsnæring og overvintringsorgan. Nye blad slutter å komme opp og bladene mister farge og saftspenning. De ytterste skjellene tørker inn og danner et beskyttende skall.

Dyrkningsområder

Tradisjonelt er Mjøs-området og kystområdene i Vestfold, Østfold og Aust-Agder områdene med løkproduksjon i Norge. Det er fult mulig å produsere utenfor disse områdene, men klima og breddegrad vil likevel sette naturlige begrensinger for satsinga på kepaløk (se stokkløping).Produksjon av sjalottløk er liten i Norge, selv om planta kan dyrkes både nordover og i fjellbygdene.

Sjalottløk har et større dyrkningsområde enn kepaløk og var tidligere utbredt her til lands. Etter 1950-tallet, da kepaløken kom for fullt, ble sjalottløken nærmest glemt. Markedet for sjalottløk har økt betydelig de senere åra, men etterspørselen dekkes hovedsaklig av import. Økologisk sjalottløk er foreløpig lite etablert som produkt i Norge.

Klima og tørking

Fuktig klima om høsten gjør det vanskelig å tørke løken ute, og gjør det nødvendig med gode innendørs tørker. Løkgråskimmel er et alvorlig problem i produksjonen av økologisk løk. Tørre, nedbørsfattig områder har en fordel med tanke på å unngå denne sjukdommen. Noe av det samme gjelder løkbladskimmel og andre alvorlige sjukdommer.

Tiltak mot skadegjørere i økologisk produksjon av løkvekster
G. L. Serikstad, Bioforsk Økologisk, K. Bysveen, Økoringen Vest & Thomas Holz, NLR Østafjells Bioforsk Tema 9(16) 2014