Agropub

Av Martha Ebbesvik, Bioforsk Økologisk

Selvrekrutterende kjøttproduksjon gir også en mulighet til å få inn husdyr på husdyrløse bruk, slik at eng kan inngå som en del av vekstskiftet og husdyrgjødsla kan nyttes til økologisk planteproduksjon for salg. 

Hvis man skal produsere økologisk kjøtt og basere kjøttproduksjonen på innkjøpte kalver, må kalvene i følge regelverket for økologisk produksjon være økologiske. Å kjøpe økologiske dyr kan være vanskelig, og da blir selvrekrutterende kjøttproduksjon basert på ammekyr en mer aktuell driftsmåte innenfor økologisk kjøttproduksjon.

Antall bruk med ammeku økte fra 5 142 i 2005 til 5 339 i 2006. I 2006 var 258 av disse økologiske, tilsvarende 4,8 prosent av brukene. 

Flere ulike driftsopplegg er mulige: 1) full fremfôring av alle kalver som kviger og okser eller kastrater, 2) salg av kalvene for videre fremfôring etter avvenning eller 3) produksjon av kalvekjøtt. 

Hvilket driftsopplegg som velges må baseres på ressurstilgangen på gården; grovfôr, beite - areal og kvalitet, egenproduserte og konsentrerte fôrmidler, hus og investeringsbehov, klimatiske forhold og jordsmonn, arbeidskraft, arbeidstopper, øvrige produksjoner og faglig interesse.

Rasevalg

Betydningen av rase har tradisjonelt hatt sterk fokus innenfor ammekuproduksjonen. Det er ikke noen raser som er mer "økologiske" enn andre. Før en bestemmer seg for rase i ammekuproduksjonen er det viktig å vite hvilket produksjonsopplegg man ønsker seg og som er gjennomførbart med de ressursene man har til rådighet. 

Kjennetegn ved ekstensive eller lette raser (Hereford, Aberdeen Angus, Highland Cattle):

• Tidlig slaktemodne
• Tidlig fettavleiring
• Moderat tilvekstevne
• Grovfôrkvaliteten har mindre betydning
• Krever lite konsentrert fôr
• Lettere dyr
• Utnytter utmarksbeiter godt

Kjennetegn ved intensive eller tunge raser (Charolais, Simmental, Limousin):

• Sent slaktemodne
• Sen fettavleiring
• Høy tilvekstevne
• Grovfôrkvaliteten har stor betydning
• Krever mer konsentrert fôr
• Tyngre dyr
• Utnytter innmarksbeite best

Det er stor variasjon mellom dyr innenfor samme rase. Krysningskombinasjoner av ulike raser kan gi variasjoner og mulighet til eget driftsopplegg.

NRF kommer i en mellomstilling. Den ligner de lette rasene når det gjelder tilvekstevne, men den må fôres mer intensivt for at vekstevnen skal utnyttes.

Kalvingssesongen - kort og velplassert

Kalv på utmarksbeite. (Foto: Håvard Steinshamn)

En kort og bevisst plassert kalvingssesong er en viktig faktor for å oppnå et godt produksjonsresultat og begrense ressursforbruket både i forhold til fôr og arbeidskraft. Kort kalvingssesong gir:

• Bedre mulighet for gruppering av ammekuflokken og dermed riktigere fôring og holdutvikling
• Bedre mulighet for tilsyn under kalving og med spekalvene
• Lavere smittepress i kalveflokken på grunn av mindre aldersspredning
• Bedre mulighet for å legge inn en konsentrert ekstrainnsats både i forhold til stell, tilsyn og fôring i den viktige perioden fra og med kalving til kyrne igjen er drektige.

Vårkalving eller tidlig vårkalving er nok det vanligste. Kalven bør være 6 til 8 uker ved beiteslipp for selv å ha et vesentlig fôropptak fra beite fra våren av.

Høstkalving kan være aktuelt på gårder med rikelig tilgang på grovfôr og billige konsentrerte fôrmidler, men begrenset tilgang på beite eller lav beitekvalitet.

Kalv

I de fleste tilfeller er det ikke behov for noen avvenningsperiode for kalven når den tas fra mora ved 6 måneders alder. Avvenninga skjer automatisk ved at mjølkemengden reduseres utover i ammeperioden, og kalven spiser mer grovfôr og eventuelt kraftfôr. 

Kalver som går med mora og i tillegg får tilgang på grovfôr og kraftfôr kan gi gode kalveslakt. Lette raser bør ikke slaktes senere enn ved 4—5 måneders alder og slaktevekt på ca 130 kg. Tunge raser kan slaktes noe senere uten at de mister "kalvepreget".

Slaktemodenhet

EUROP-systemet, som brukes ved klassifisering av slakt, verdsetter slaktet etter mengde kjøtt, fett og bein i slakteskrotten.
 
Når veksten i muskler avtar og avleiringen av underhudsfett tiltar er dyret slaktemodent. Slaktemodenhet avhenger av fôrstyrke, kjønn og rase. Okser av lette kjøttferaser er slaktemodne ved slaktevekt fra 240 til 300 kg. NRF er slaktemodne fra 275 til 325 kg, og de tunge kjøttferasene fra 330 kg og oppover. Ved sterk fôring bør slakting skje ved nedre anbefalte vekt og ved svakere fôring ved øvre anbefalte vekt.

Lever oksene i tide!

Ved ekstensiv fôring er sjansene større for at oksene kan bli klassifisert i klasse "okse" istedenfor i klasse "ung okse" som fører til lavere pris. Overgangen mellom ung okse og okse skjer ved ca 2 års alder. Men ved ekstensiv fôring kan denne overgangen inntreffe før oksen er 2 år. Derfor er det viktig å fôre godt. Oksen bør ha en tilvekst på minimum 800 og 900 g per dag for henholdsvis lette og tunge raser fra den er 6 måneder til den slaktes. Dersom en planlegger en lavere gjennomsnittlig tilvekst, bør oksen kastreres.

Okser må på beite eller i luftegård

I regelverket for økologisk produksjon heter det at; "Også okser skal ha tilgang til beiter eller luftegårder. Okser over ett år gamle kan holdes i et husdyrrom med fri adgang til en luftegård hele året, i stedet for å gå på beite i sommerperioden." (Veileder B - punkt 4.12).

Denne regelen kan for mange være vanskelig å etterkomme, og da er kviger og kastrater til slakt mer aktuelt i økologisk drift enn okser til slakt.

Kastrater

Kastrering er tillatt i økologisk drift, forutsatt at dette utføres på rett alderstrinn, av kvalifisert personell og med minst mulig lidelse for dyret. Kastrering fører til at vekstevnen reduseres og at forholdet mellom muskelvekst og fettavleiring endres. Det er ikke fare for at kastratene kommer i klasse "okse" selv om de blir "gamle" (eldre enn 22 måneder) før slakting. Kastratene får ofte to beitesesonger og fôringa kan da bli rimelig.

Kastratproduksjon kan være aktuelt hvis man har rikelig med beiter, mye grovfôr og liten tilgang til billige konsentrerte fôrmidler. Tilveksten bør i gjennomsnitt være 600—700 g per dag fra kastraten er 6 måneder til slakting ved 250—260 kg slaktevekt. Framfôringstida vil da variere fra 23 til 26 måneder, avhengig av tilveksten.

Høstkalving er mest aktuelt for da kan kastratene utnytte beite første sommeren. Kastratene er rolige beitedyr og kan beite i lag med andre storfe og sau. De vil også kunne utnytte utmarksbeite godt.

Kastratene kan stort sett fôres opp på grovfôr av middels og god kvalitet, men bør få litt kraftfôr frem til de veier ca 300 kg. For å få akseptabel klassifisering, bør det daglig også fôres med konsentrerte fôrmidler i sluttfôringa, dvs. de 2—3 siste månedene før slakting. Konsentrerte fôrmidler i sluttfôringa er unødvendig dersom kastratene har svært gode beiter de siste månedene før slakting.

Kviger til slakt

Kviger som ikke skal brukes i rekrutteringa, kan for eksempel slaktes etter den andre beitesommeren når de er 16—19 måneder gamle. 

Et annet alternativ er å la kviga kalve, la den amme kalven i 3—4 måneder og deretter slakte kviga. Hvis man har flere kviger og konsentrert kalving, kan noen kviger slaktes etter kalving mens andre kviger går med to til tre kalver.  På denne måten får man en kalv samtidig som kviga vokser og lønnsomheten i produksjonen bedres. Skal kvige og kalv gå lengre sammen, kreves det svært gode beiter eller tilskudd av konsentrerte fôrmidler.

Fruktbarhet og rekruttering

Antall kalver per årsku er et godt mål på fruktbarheten i ammekuproduksjonen og bør være fra 1,1 til 1,4. Dette påvirkes, bortsett fra selve fruktbarheten, sterkt av rekrutteringsstrategien. Høy rekruttering, eventuelt kombinert med bevisst utslakting av eldre kyr som skal sjaltes ut kort tid etter kalving, gir et høyt antall kalver per årsku. Dette er et uttrykk for en høy total kjøttproduksjon i flokken, og også en måte å begrense bruken av fôrressurser bak hver kalv på.

Les mer:
>> Selvrekrutterende storfekjøttproduksjon (småskrift nr 1/2005 - last ned som PDF)

>> Norsk Aberdeen Angus
>> Norsk Charolais
>> Norsk Herefordforening
>> Norsk Limousinforening  
>> Norsk Simmentalforening
>> Norsk Highlandcattle forening