Jord- & plantehelse

Utnytt kvekas svake punkt

Kveke utsnitt, Kari Bysveen

 

Alt rotugras har et stadium der næringsreservene i rota er på et minimum og fotosyntesen ennå ikke klarer å produsere mer energi enn det planten bruker til vekst. Dette punktet kalles kompensasjonspunktet. For kveke (Elmus repens) er dette når 3-4 blader er godt utvikla. På dette stadiet er planta svakest for mekaniske påkjenninger, og en bør derfor forstyrre plantene mest mulig akkurat da. Mekaniske tiltak mot kveke kan ha god effekt både vår og høst.


Trond Petter Ristad, Trøndelag forsøksring, Elin Torbjørnsen, LR-Fosen forsøksring, Anders Eggen og Håvar E. Hanger, Trøndelag landbruksrådgivning

Plantene blir også mer hemmet dess sterkere vekst de er i på det tidspunktet de blir forstyrra. Effekten av uttørking av plantene mye større i varmt og godt vær. De fleste ugrasartene avslutter veksten tidlig på høsten på grunn av lave temperaturer. Kveke derimot, trives godt ved lave temperaturer og kan vokse lenge utover høsten. Derfor har en mer å hente på å forstyrre kveka om høsten enn en har på de andre artene. En får videre bedre effekt av forstyrrelsen dersom den følges opp med gode agronomiske tiltak og en konkurransedyktig avling.

Kveka har grunne røtter
Kveka opptrer ofte som det mest problematiske ugraset på lettere jordarter og moldholdig jord.  På leirjorda er erfaringene at kveka trolig er enklere å holde i sjakk og at tistel er et større problem. Kveka er lyselskende og blir fort et problem ved god tilgang på lys og lite konkurranse fra kulturplanten. Jordstenglene hos kveka går ikke så djupt. De aller fleste jordstenglene ligger i sjiktet 1-10 cm og ingen går dypere enn 15 cm. I motsetning til åkertistelen danner kveka gjerne nye lysskudd om høsten.

Tyning
For å bekjempe kveka er tyning den mest effektive metoden når den først har kommet inn som ugras og utgjør et problem. Tiltaket skal helst settes inn i plantens vekstperiode når planten har nådd kompensasjonspunktet, dvs. når planten produserer like mye næring fra fotosyntesen som de forbruker av lagret energi fra røttene. For kveka sin del vil dette være på 3-4 bladstadiet, slik at gjentatt brakking da vil tyne kveka. For hver gang en deler opp stengelutløperne må planta bruke opplagsnæring lagret i røttene for å danne nye skudd og nytt bladverk. Røttene tappes for opplagsnæring inntil planta har 4 blad, etter det fungerer den som en "selvstendig plante". Kveka bør ikke få etablert mer enn 3-4 blad, da den vil begynne å lagre inn næring til rota igjen og dermed blir vanskeligere å ta knekken på. Avsluttende djup pløying gir bra kontroll. Kvekerøttene er seiglivede, og flere dager med sol og varme kreves for at røttene skal tørke ut og dø. Er ikke været ideelt til dette, vil kontinuerlig nedmolding, med samme utstyr og ved samme tidspunkt som ved uttørring også være en god mulighet. 

Strategi for bekjempelse om høsten
Man må begynne å begrense og bekjempe omfanget av kveka rett etter tresking. Mange faktorer spiller inn for at bekjempingen skal lykkes, for eksempel været, maskiner/jordarbeidingsutstyr man har til rådighet, og tid en har til rådighet i en periode med levering av korn og andre oppgaver.

 

 
 
Kvekeharving

En hovedstrategi vil være å komme utpå jorda rett etter tresking med et harveredskap som klarer å rive opp og kutte jordstenglene i sjiktet 1-10 cm. Første harving bør være med et utstyr som effektivt deler opp røttene. Deretter gjentar man harvinga med ca 2-3 ukers mellomrom (harv når åkeren begynner å bli grønn igjen). En må minst utføre 2 harvinger (helst 3-4). Tørt vær i perioden bedrer effekten betraktelig. En skal alltid avslutte en slik behandling med en god pløying, enten om høsten eller til våren. Dette vil være med på å bidra til at jordstenglene tappes for næring og kveka stiller redusert til våren. Viss man synes at man ikke har kommer helt i mål med kvekekampen på høsten, kan denne godt fortsette utover våren. Da er plantene i best vekst og effekten av tiltakene er vel så gode. Ulempen er at dette medfører utsatt såtidspunkt, men en kan da velge sorter med kortere veksttid, der hvor dette er mulig.

En annen tilnærming kan være å vente på gjenveksten etter tresking, for så å kjøre når kveka har nådd kompensasjonspunktet med ei harv. Deretter kjører en etter mønsteret nevnt ovenfor. Været og hvor lang høsten blir vil ha svært mye å si for antallet ganger en får kjørt og effekten av ugrasbekjempelsen. I praksis har ofte strategien med å begynne kjøringa rett etter tresking vist seg å være mest effektivt.

Strategier for bekjempelse om våren
Som nevnt tidligere vokser kveke ved lavere temperaturer enn de andre artene og en vil derfor kunne ha god effekt av skålharving om høsten om en følger opp med en god vårpløying. Pass på om det er mulig å vente med pløyinga til kveka når kompensasjonspunktet, dvs 3 - 4 blad. Kveka kommer relativt fort til dette stadiet om våren. Vårpløying er vist i flere forsøk å ha bedre effekt mot kveke enn høstpløying, spesielt om det følges opp av andre tiltak som konkurransedyktig avling og flere slåtter. Flere gangers harving om våren, kombinert med ei god pløying til slutt har også vist gode resultater i kvekebekjempelsen. En slik strategi gir sjølsagt senere oppstart av våronn, og ved korndyrking bør en i så fall bruke tidlige sorter for å oppnå fullmodent korn, og noe større såmengde for å kompensere for sannsynlig manglende busking. En konkurransedyktig grønfôreng som blir slått 2 ganger i sesongen har i svenske forsøk vist seg å gi en reduksjon av antall kvekerøtter på 20 %.

Danskene har utarbeidet noen nye strategier for å bekjempe kveke og samtidig ta vare på næringsstoffene i jorda. Disse strategiene går i korte trekk ut på mekanisk brakking deler av sesongen, og grønngjødsel/fangvekster resten av sesongen. Dette kan være aktuelle metoder også hos oss, men vi skal huske på at sesongen vår er noe kortere enn i Danmark. Ulempen med disse strategiene er at en må avstå fra en fullmoden vekst, og at en kan få næringsstoff avrenning på lette jordarter.

Utstyr som skjærer og kutter
Valg av redskap vil bety en del for hvor godt en lykkes. Det er viktig at redskapet kan skjære og kutte opp jordstenglene. Et utall av ulike harvetyper finnes på markedet og rundt omkring på gårdene. Skålharva kan være et svært egnet redskap, forutsatt at den går djupt nok til å kutte opp jordstenglene. Skålharver av det eldre slaget kan bli for lette, slik at disse må belastes for å gjøre en god nok jobb. Gåsefotskjær skjærer godt og går djupt nok, og vil kunne gjøre en god jobb. Å kjøre gåsefotharv i kombinasjon med tung skålharv har vist seg å gi god effekt mot kveka. Man kjører gåsefotharva først, slik at man får kvekerøttene opp i dagen. Deretter vil gjentatte harvinger med skålharv, når kveka vokser til igjen (3-4 bladstadiet), gi meget god effekt. Man vil da «sulte ut» kveka.

Det er også maskiner i markedet som er spesiallaget for bekjempelse av kveka, bl.a. Kvik-Up harva, som kutter opp jordstenglene og kaster de opp slik at de tørkes ut på overflata. Utstyret ser ut til å fungere bra i praksis, forutsatt at jorda er slik at en får røttene opp på overflata, og at været er tørt og godt etter kjøring.

Riktig jordarbeiding er viktig
All jordarbeiding ødelegger jordstrukturen, og derfor bør jordarbeiding gi en positiv effekt på avling når en utfører den. Kjør når jorda er lagelig! Pløying må utføres til rett tidspunkt og med rett innstilt plog slik at ikke vekstpunktet til røttene blir liggende i lyset. Det er også viktig å variere dypet en utfører jordarbeidinga på. Dersom en bestandig pløyer på 15 cm vil kvekerøttene legge seg rett under dette. Husk at ødeleggelsene er mindre, og effekten av jordarbeidinga ofte bedre ved tørre, fine forhold i jorda.

Pass på åkerkantene
Mye av rotugraset kan komme inn fra åkerkanter og åkerreiner, så ikke la disse vokse helt fritt. I Danmark er det flere økologiske bønder som brakklegger en stripe på et par meter langs kantene av åkeren for å hindre at rotugraset sprer seg inn i åkeren. Den som driver økologisk kan ikke ta ferie fra rotugraset. Selv om det ikke alltid synes, forsvinner det aldri helt ut av åkeren. Det ligger som regel nok rotmasse av rotugras i matjordlaget til at ugraset kan blomstre opp igjen om en neglisjerer det noen år, eller om konkurransen fra kulturplantene ett år blir dårligere.