Jord- & plantehelse

Høymole - problemugras i økologisk landbruk

image008
Lous Bolk Institutt i Nederland har utgitt en rapport om høymole (Rumex spp.) med sikte på håndtering av dette problemugraset i økologisk landbruk. Rapporten er skrevet på nederlandsk med et kort sammendrag på engelsk.

I denne sammenfatninga har Theo Ruissen ved Bioforsk Økologisk trukket fram viktige poeng om høymolekontroll med norske forhold i tankene.


Av Theo Ruissen, Bioforsk Økologisk

image002
Foto: Louis Bolk Instituut
Rapporten tar utgangspunkt i skadegjørerens biologi. Ut fra en forståelsen av biologien og i perspektiv av produksjonsmålsetninger og fornuftige valg av driftsopplegg, kommer de viktigste temaene frem mer eller mindre av seg selv. Disse temaene er frødannelse og dynamikken i frøbanken i jorda; effekten av de ulike delene i drifta i forhold til høymolas etableringsevne, utvikling og overlevelse i konkurranse med graset. Vegetativ formering av høymola bør for øvrig ikke glemmes. Flere agronomiske tiltak kan bidra til vegetativ formering, som for eksempel oppkutting av det omfattende rotsystemet til flere levedyktige småbiter.

Høymolas biologi
De fleste av oss vet at høymole har evne til å danne mange frø med lang levetid, men at grønne, umodne frø viser seg å være spiredyktige, er muligens ny informasjon for flere. Det samme gjelder for frøets temperaturtoleranse, som går helt opptil 75 °C, men denne evnen svekkes betydelig når frøet har passert kuas tarmsystem.

En etablert høymoleplante har ikke evig liv. Litteraturen sier at omlag halvparten av plantene lever i opptil seks år, men mange planter er mer seiglivet. Dette har selvsagt konsekvenser for de kontrolltiltak en velger, og noen bønder har lykkes med en strategi der høymoleplanter dør en naturlig død av uten at de blir erstattet av nye planter.

image004
Foto: Louis Bolk Instituut

En viktig kunnskap er at frøspiring skjer på bar jord. Forhold med bar jord kan oppstå på ulike måter, som for eksempel ved dårlig grasvekst pga. problemer med jordstrukturen. Vanlig jordarbeiding før såing kan også skape gode forhold for spiring av høymolefrø, samt skader i plantedekket som følge av høgt beitepress. Slik kunnskap er sentralt for valg av hvilket tiltak en vil sette i verk for å kontrollere dette ugraset.

Tiltak mot høymole
Rapporten beskriver et mangfold av tiltak mot høymole, basert på forskning og praksis. Mye kunnskap og erfaring eksisterer allerede, men samtidig signaleres det om behov for videre forskning. Det legges vekt på at alle tiltak ikke nødvendigvis fungerer under alle forhold, og at det er de lokale forhold som er avgjørende for valg av tiltak.

For det første legges det vekt på frødanning, overlevelse eller dødelighet under ulike forhold og import av frø fra andre kilder. For surfôr gjelder det at spireevnen reduseres raskere ved lavere pH, og lengre lagring reduserer spireevnen ytterligere. Stort sett overlever frøa husdyras fordøyelse, men overlevelsesevnen svekkes i bløtgjødsel etterpå. Den største reduksjonen i spireevnen skjer gjennom kompostering av fastgjødsel.

For det andre legges det vekt på å ha et gjennomtenkt stell av eng og beite for å forbygge høymole. Viktige vurderinger her er tidspunktet og hyppighet for beiting eller slått, og hvilke dyr som beiter på skifter utsatt for høymoleutvikling. Sau gir mindre skader på grasmarka enn storfe. I tillegg beiter sau litt på høymoleplantene.

image010
Høymolefjerneren ´Lazy Dog´. Foto: Louis Bolk Instituut.
Direkte tiltak som fjerning av etablerte planter (for hand eller maskinelt) er effektivt men tidkrevende (100-200 planter per time og helst gjennomført i lag [dugnad?]). Dette er bare realistisk når tettheten av høymoleplantene er moderat.

Det er forskjellige vurderinger av hvor mange planter som kan tåles før tålegrensen er nådd. Det viktigste spørsmålet er imidlertid ikke alltid hvor mye høymoleplanter en har, men å vurdere hvordan populasjonen vil utvikle seg fremover.

Det er som kjent flere veier som fører til Rom. Den enkelte gårdbruker må velge en sammensatt strategi som er tilpasset sin egen gård, og det er viktig å tenke langsiktig. Rapporten prøver å gi en veiledning i dette arbeidet.

Strategiske tiltak
Det legges i rapporten vekt på en systematisk og konsekvent gjennomføring av tiltak.

En kombinasjon av ulike tiltak er ofte mest effektivt, men valg av tiltak henger også sammen med størrelse på problemet, jordsmonn, skifteforhold og driftsopplegg, som for eksempel ett- eller flerårige vekster. Rapporten peker også på et ofte undervurdert aspekt, nemlig gårdbrukernes dyktighet og sterke sider. Forfatterne av rapporten understreker at en gårdbruker må utnytte sine sterke sider for å håndtere høymole. Det har nemlig ingen hensikt å velge et tiltak eller en kombinasjon av tiltak som etter all sannsynlighet ikke kan gjennomføres optimalt. Velg i så fall en annen strategi. Rapporten gir veiledning i å utvikle en egen strategi. Helt sentralt er det at det en velger, gjøres med nøyaktighet.

Forfatterne konkluderer med at det største problemet med høymole er risikoen for at den kommer ut av kontroll. Hvis utgangspunktet er ingen eller et begrenset høymoleproblem, er utfordringen å finne en passende strategi for gården, og ikke minst en konsekvent gjennomføring av denne strategien for å holde problemet under kontroll. Her kommer bondens dyktighet og engasjement til sin rett!

Rapporten inneholder mye nyttig informasjon og kan være en viktig referanse i våre vurderinger under norske forhold.

Rapporten:
Ridderzuring beheersen, stand van zaken in onderzoek en praktijk. (Kontroll av høymole, dagens status i forskning og praksis) av Nick van Eekeren og Pieter Jans Jansonius.  Rapport LV56, Louis Bolk Instituut, Driebergen, Nederland (www.louisbolk.nl). 55 sider.

Rapporten kan lastes ned fra: http://www.louisbolk.nl/downloads/nveekeren/ridderzuring.pdf