Plante- dyrking

Gulrot

Av Svein Solberg, Planteforsk Kise

Moldholdig og godt drenert sandjord egner seg best for dyrking gulrot. Grundig forarbeid med hensyn til ugras er nødvendig. Spesielt er det kveke og andre rotugras som kan skape store problemer. Falskt såbed er en svært aktuell metode ved dyrking av gulrot, og flamming rett før spiring reduserer ugrasproblemet ytterligere. Skader fra gulrotflue og gulrotsuger kan en holde i sjakk ved å bruke insektnett eller fiberduk. Opphold på fire til fem år mellom hver gang gulrot blir dyrka på det samme arealet reduserer smittepresset fra sjukdommer i kulturen.

I Norge er gulrot en av de viktigste grønnsakene og har befestet seg i norsk kosthold og mat. Produkttyper som knaskegulrøtter, babygulrøtter, frossen gulrot, gulrotsnacks og gulrotkake gjør gulrot attraktivt også hos nye generasjoner.

Når dette er sagt, er det en kjensgjerning at økologisk gulrot er av den trauste typen, gjerne pakket i en kilos pakninger, stor og solid, eller i sekker med jord og lokal identitet.

De tidligste gulrøtter var rødlilla i fargen og stammer fra Afghanistan. Herfra spredte de seg med den rike arabiske urte- og legeplantetradisjonen via Maurerne og inn i Spania og Europa. Gulrot var del av kostholdet i det gamle romerske riket og veksten ble mer vanlig nordover i Europa etter hvert. Den søte gulrota (Daucus carota L) vi kjenner i dag, oppstod først på 1800-tallet som et resultat av foredling i Nederland.

Biologi

Gulrot har en typisk toårig vekstrytme. Planta er liten og svak i starten og trenger lang tid på å komme i gang, men fortsetter å vokse helt inn i vinteren. Første året utvikles blader og rot fra et felles vekstpunkt. Rota tjener som opplagsnæring og overvintringsorgan mens bladene gulner av. Gulrotfrø dannes normalt andre året på overvintrende rot. Rotsystemet består av en pålerot (gulrota) med et tilhørende rikt nettverk av røtter.

Rotfarge og karoteninnhold

Sorter med den opprinnelige lilla fargen finnes, men er ikke i bruk i Norge. Den typiske gulrotfargen skyldes en balanse mellom gule fargestoffer (a- og b-karoten) og rødlige fargestoff (lykopen og andre). b-karoten er byggestein til A-vitamin, og gulrot er derfor viktig i kostholdet.

Det er en nær sammenheng mellom god fargeutvikling og innholdet av karoten. Høy jordtemperatur og tilstrekkelig med plantenæringsstoff er en forutsetning for at disse fargestoffene skal dannes. Derfor gir i våt og kald jord eller kjølige sesong ei lysere gulrot.

Stående, kjølig grunnvann i tett eller dårlig drenert jord kan gi hvite rotspisser. Fargen er ofte kraftigere på stor rot enn på liten rot. Tett såing og tidlig opptak gir et lavere innhold av karoten enn store kraftige røtter som høstes seint.

Det er også forskjeller mellom sorter når det gjelder farge og innhold av karoten. Av og til kan enkelte hvite eller lilla røtter dukke opp. Dette er uttrykk for indre genetisk variasjon i sorten og har ikke noe med dyrkningsforholdene å gjøre.

Rotform og rotlengde

Rotform og rotlengde varierer mellom sorter, men påvirkes også av jordart, jordstruktur, såmengde og høstetidspunkt. Dersom hovedrota blir ødelagt eller møter motstand i jorda (stein, klumper, plogsåle) grener den seg opp eller endrer retning. Svak tørke i første del av vekstsesongen stimulerer rota i å søke nedover og gir lange røtter. Åpent plantebestand eller sprang i åkeren (felt uten planter) gir store og tykke røtter.

Selve gulrota skal helst ikke bli mer enn ca 20 cm. Det øvrige rotnettet strekker seg godt under dette, og ofte ned til vel en meter. Mesteparten av rotsystemet er under matjordlaget. Det gjør planta robust hva angår næringsmangel og tørke. Gulrot har også evne til å danne mykorrhiza.

Ved modning forsvinner rotnettet fra selve pålerota og rota utvikler samtidig en sylindrisk avslutning. Dette er avhengig av sort. Det norske markedet foretrekker slanke, sylinderforma røtter. Dette gjelder både til vanlig konsum, til industri og til spesialproduksjoner som knaskegulrøtter.

Smaksutvikling

Gulrotsmaken bestemmes av balansen mellom sukker (glukose, fruktose, sukrose), organiske syrer, bitterstoff og andre aromatiske forbindelser. I tillegg omfatter smak også egenskaper som sprøhet og konsistens. Ulike gulrotsorter har ulike smaksegenskaper. Smak påvirkes også av jord, gjødsling, klima, varebehandling og innpakking.

Ei god gulrot skal være søt, sprø og uten bitterstoffer. Gjennom foredling kan vi få frem slike egenskaper, men det skaper gjerne utfordringer på andre områder. Saftspenningen kan nemlig bli så stor (på grunn av sukkerstoffene) og styrken i celleveggene så liten (på grunn av seleksjon i retning av sprø røtter) at gulrota sprekker. Det er altså en sammenheng mellom gulrøtter som lett sprekker og de vi ofte karakteriserer som gulrøtter med god smak. Av slike årsaker er sortene med «best» smak ofte vanskelige å håndtere med høstemaskiner og vaskelinjer. Gulrot som skal gjennom slike produksjonslinjer må være noe mer robuste.

Søtsmaken i gulrota påvirkes også av klima, særlig om høsten. Kjølig vær gir relativt mye fruktose, som er det sukkerstoffet med høyest relativ søtsmak. Gulrot som høstes seint tjener derfor på dette smaksmessig, men samtidig øker risiko for sprekking.

Slektskap og sorter

Gulrot hører til skjermplantefamilien. Det gjør også persille, selleri, pastinakk, fennikel, dill, karve og en rekke krydder- og medisinplanter.

Hybridsorter (F1-hybrider) er de mest brukte sortene. De er fremstilt ved å krysse to linjer som hver er genetisk ensartet (rene linjer). En krysning av to rene linjer gir et avkom som viser svært liten variasjon mellom plantene. De blir omtrent like store, har samme form, farge og smak. Som handelsvare er dette utvilsomt en fordel, men som uttrykk for biologisk mangfold og selvberging er hybridsortene en ulempe.

Mens hybridsortene viser liten variasjon, har avkom fra disse svært stor variasjon. Frø fra hybridsorter kan derfor ikke uten videre benyttes, men kan brukes som utgangspunkt for egen foredling og utvalgsarbeid.

Sorter fra foredlingsfirma i Nederland dominerer det norske markedet. Gamle sorter av gulrot er vanskelig å få tak i, men kan blant annet skaffes gjennom http://www.runabergsfroer.se/html/index.htm i Sverige.

Kriterier for valg av sort

Sortsvalg gjøres ut fra totalvurdering av avlingsmengde, kvalitet, holdbarhet og bruksområde (industri, konsum). Maksimal avling får en når gulrota kan utnytte hele vekstsesongen og samtidig få en normal rotfylling og modning. Form, størrelse, farge og smak er viktige egenskaper. Videre må gulrøttene være sterke mot sykdom og skader. Bladverket bør også være kraftig slik at ugraset holdes nede. Det er vanskelig å finne sorter som kombinerer alle gode egenskaper.

Bestilling av frø kan gjøres hos godkjente frøfirma i Norge. Det er ikke tillatt å importere frø selv i større kvanta enn 50 små porsjonspakninger fra utenlandske firma forskrift om såvare, § 25). Om det er en sort du gjerne skulle hatt for mer enn bare en utprøving, må du gå via en frøleverandør.

Økologisk dyrket frø skal brukes dersom det er tilgjengelig. Alternativt skal ubeiset vanlig frø benyttes. Debio kan gi dispensasjon for å bruke konvensjonelt, ubeisa frø. Tidlig bestilling og kontakt med frøfirma gjør det lettere å få tak i ønsket sort og kvalitet.


Tabell 7.1 Sorter som er aktuelle for økologisk produksjon
Sort Beskrivelse
Napoli F1 Tidlig sort, svakt konisk og lang rot
Nelson F1 Halvtidlig, sylindrisk form, svak mot sprekk/brekkasje, søt og sprø
Navarrino F1 Middels sen, sylindrisk form, mye smak og god farge
Yukon F1 Middels sen, sylindrisk form, sterk mot brekkasje men mindre søt og sprø
Natalja F1 Middels sen, sylindrisk, søt og sprø, mindre sprekk enn Nelson
Newburg F1 Middels sen, sylindrisk og stor rot, sterk mot sprekk
Nantes Duke Gammel sort, robust, noe ujevn i form, størrelse og smak
Prime-Cut F1 og Sugar-Snax F1 Spesialsorter for knaskerøtter og babygulrot
Jaune de Doubs Helt gul i fargen, storvokst
Blanche a Collet Vert Hvit gulrot, god smak, utsatt for grønn skolt.

Jord og klima

Gulrota trives best i ei dyp og løs jord som er rik på organisk materiale. Best egnet er godt drenert myr, silt- eller sandrik jord uten harde sjikt eller mye stein.

Tung leirjord, jord med mye stein eller pakka jord gir en høy andel oppsplitta og krokete røtter. Vassjuk eller dårlig drenert jord går særlig ut over avlingsnivået og lengden på røttene. Strenge jordkrav kan føre til at gulrot dyrkes for ofte på samme sted. Samarbeid om jord er derfor svært aktuelt i gulrotproduksjonen. Samarbeid om gjødsel kan også være ei god løsing på gårder uten husdyrproduksjon.

Gulrot kan dyrkes over det meste av landet. Tradisjonelt er Hedmark og Oppland ( Mjøs-området og Sorlør), Østfold (Rygge), Vestfold ( Brundanes-Lågendalen), Jæren og enkelte kystbygder på Møre (Smøla) og i Nord-Trøndelag (Frosta) viktige gulrotområder. Det er ikke noe i veien for at gulrot kan dyrkes utover disse områdene. Kvaliteten (smak og holdbarhet) kan bli svært god ved dyrking nordover og opp i høyden. Norsk klima er i utgangspunktet velegnet for kvalitetsproduksjon av gulrot. Rotutvikling er best ved gjennomsnittstemperatur rundt 15–18 °C og lange lyse dager gir vekst og kvalitet.

Økologisk produksjon av gulrot er i kraftig vekst og produktet har et godt etablert og økende salg. Offentlig målsetting ligger på 10–15 % økologisk areal av totalt grønnsaksareal innen 2010.

Vekstskifte

Gulrot har stor nytte av å bli dyrket med et romslig vekstskifte for å hindre oppformering av lagersykdommer. Hvilke andre vekster som er med i skifteplanen beror på gårdens produksjonsapparat. På gårder med husdyrproduksjon er et år med grønnfôr mellom ompløyd eng og gulrot en god løsning. Potet er også en fin forgrøde for gulrot. For å redusere risiko for storknolla råtesopp kan man eventuelt legge inn et år med grønnfôr/grønngjødsel mellom potet og gulrot. På gårder basert på kornproduksjon kan gulrot legges etter et kornår.

Store ugrasmengder kan gjøre det nødvendig med et år med grønngjødsel og eventuelt brakk før gulrot. Grønngjødselen må i så fall bestå av arter som kan slås ofte som et ledd i å tyne rotugraset.

Generelt kan det sies at korn eller grønnfôr er sikreste forgrøder for gulrot. Disse har få eller ingen felles sykdommer med gulrot. Potet er også en god forkultur og etterlater seg en løs jord og gir spesielt gode muligheter for å bekjempe rotugras. Et problem med potet kan likevel være oppformering av storknolla råtesopp. Eng er noe mindre egnet som forkultur for gulrot. Dette gjelder både kløverrik eng og eldre eng. Kålvekster, erter og bønner er mindre egnet på grunn av flere felles skadegjørere. Disse problemene øker ytterligere dersom gulrot kommer etter arter som selleri og persille. Selv om slike risikable kombinasjoner kan lykkes, er hovedregelen at det gir større angrep av sykdom og skadedyr og dårligere holdbarhet.


Tabell 7.2 Gode (++), middels (+/-) og dårlige (--) forgrøder for gulrot
Kultur Vurdering Kommentar
Kornarter ++ Få felles sykdommer
Grønnfôr ++ Korn og/eller raigrasblanding er fordelaktig
Potet + Gir løs jord og lite ugras. Kan gi mer storknolla råtesopp
Kløvereng + Kan bli for mye nitrogen og kløver gir mer storknolla råtesopp
Eldre eng - Problemer med torvklump, ugras og smellerlarver
Kålvekster - Problemer med storknolla råtesopp, algesopper og lite mykorrhiza
Erter, bønner - Problemer med storknolla råtesopp
Løkvekster - Problemer med ugras og algesopper
Persille, selleri -- Problemer med gulrotflue og mange felles sykdommer

Antall år mellom hver gang gulrot kan dyrkes på samme sted avhenger av hvor godt skadegjørere overlever i jorda eller i området. Normalt er 5 år uten dyrking av vertsplanter tilstrekkelig. Effekt av vekstskifte reduseres når skadegjører kan overleve i kantvegetasjon, på nabojordet, eller kommer via lufta med sporer eller vinger. Smitte fra maskiner og kasser kan også begrense effekt av vekstskifte. Skadegjørere med mange vertsplanter er vanskelige å begrense med vekstskifte. For eksempel har klosopp hele 90 kjente vertsplanter, mange av dem ugras. På denne måten kan smitten holdes ved like i jorda selv om man ikke dyrker gulrot. Forsøk har vist at kløver, potet og gras reduserer klosoppsmitten i jorda mer enn det bygg gjør. Løk reduserer ikke soppen. Et annet eksempel er vanlig gråskimmel , som også angriper svært mange arter og som i tillegg har vindspredning. Sporer av denne soppen finnes nær sagt over alt og vekstskifte kan i liten grad eliminere smitterisiko.


Tabell 7.3 Skadegjører i gulrot og hvordan de blir påvirka av vekstskifte
Skadegjører Vertsplante Overlevelse i jord
og planterester
Andre smitteveier
Klosopp
(Mycocentros acerina )
Persille, selleri, pastinakk, salat, stemorsblomst m.fl. Hvilesporer i 5 år eller mer Vannsprut med sporer spres over korte avstander
Storknolla råte-sopp
(Sclerotinia scelrotiorum )
Kålvekster, salat, potet, bønner, erter m.fl. Hvilesporer i 4 år eller mer Hovedsakelig smitte fra jord og planterester. Kan spres med vind og husdyrgjødsel
Gråskimmel
(Botrytis cinerea )
Diverse Finnes naturlig nesten overalt Hvilesporer eller sopptråder i planterester. Sporer spres i luft
Flatskurv
(Streptomyces spp .)
Potet, kålrot, rødbete og andre rotvekster Finnes naturlig. Oppformeres hos vertsplanter Hovedsakelig jordsmitte. Angrep forsterkes av høy pH og tørke når rota er ca 2 mm tykk
Gropflekk
(Pythium viola og andre)
Potet, kålvekster, øvrige rotvekster Oppformeres hos vertsplanter Hovedsakelig jordsmitte. Forsterkes av pakking og våt jord
Ringråte
(Phythoptora megasperma )
Ingen kjente Oppformeres hos vertsplanter Hovedsakelig jordsmitte. Forsterkes av pakking og våt jord
Gulrothvitflekk
(Rhizoctonia carotae )
Knollselleri, kål, kålrot, rødbete, potet, purre Kan danne hvilesporer i jord. Ukjent hvor lenge Hovedsakelig smitte via sopptråder i planterester og på treverk
Chalaropsis
(Chalaropsis thielaviodes )
Ingen kjente 4–5 år Smitter med jord i vaskevann og kun vaska gulrot angripes
Gulrotflue
(Psila rosae )
Skjermplanter 1 år Innflygning fra kantvegetasjon eller andre felt med vertsplanter
Gulrotsuger
(Trioza apicalis )
Skjermplanter. Overvintrer i bartrær ingen Innflygning fra kantvegetasjon
Håra engtege
(Lygus rugulipennis )
Diverse ingen Innflygning fra kantvegetasjon og nabofelt
Rotsårnematode
(Pratylenchus penetrans )
Diverse Flere år Jordsmitte, maskiner

Jordarbeiding

Dyp pløying og en skikkelig slodding er anbefalt til gulrot. Harving med kultivator eller rotorharv, eventuelt vanlig kulturharv på lettere jord, er videre nødvendig. Grubbing er aktuelt dersom undergrunnsjorda er kompakt. Strenglegging av stein blir brukt, men sliter på jordstrukturen og etterlate ei noe mer tørkeutsatt jord. Det samme er tilfelle med hurtigroterende jordfres. Mange harvinger og mye kjøring trenger altså ikke være av det gode. Jorda smuldrer riktignok opp og gir tilsynelatende et godt såbed, men det kan bli pakking nedover i profilet og ikke nødvendigvis bedre forhold for gulrota.

Faste kjørespor kan være en stor fordel, både på kort og lang sikt. En økning i salgbar avling på omlag 20 % er funnet i forsøk. Røttene blir også slankere, lengre og med færre forgreninger. Etter opplegging av gulrotbed vil kjøresporene naturlig nok ligge fast resten av sesongen. Kjøresporene kan også settes allerede etter pløying. Under harving (eller annen bearbeiding som fjerner sporene) kan markører legges ut, eventuelt en harvetind bak hvert traktorhjul kan skrus av slik at sporene fortsatt synes. Sporene kan også ligge fra en sesong til neste.

Såing og dyrkingsopplegg

Grunnlaget for en god og jevn avling legges i såingen og opparbeidingen av såbeddet. Få kulturer er mer avhengig enn gulrot av kvaliteten på såingen.

Såmaskiner og frøtype

Bruk av ettfrøsåmaskin med jevn utmatning er en forutsetning. Ulike alternativer finnes fra nye kostbare til brukte og godt fungerende rimeligere varianter.

Stanhay maskiner har utmating gjennom gummibelter som settes inn avhengig av ønsket planteavstand og bruk av enkeltrad eller dobbeltrad. Nibex maskiner har utmating med såhjul og avstanden kan justeres ved å stille på overføringene via reimer. Seed Spider har elektronisk kontroll på utmatingen med mange innstillingsmuligheter.

Samarbeid med andre om såing og såmaskin er ofte en god løsning. Bruk av normalfrø gir ikke alltid like godt resultat, selv ved bruk av ettfrømaskiner. Pilletert frø gir jevneste utmating. Selv om prisen er høyere, kan gevinsten gjennom jevn størrelse og større andel salgbar vare forsvare merkostnaden til frøet.

Spiring

Spiringen av gulrot tar tid. Ved tidlig såing tar det normalt 12–14 døgn. Ved senere såing kommer gulrota opp etter 8–10 døgn. Grunn såing gir raskere oppspiring. Forspira frø gir også raskere spring. I praksis kan dette gjøres ved å legge ubehandlet frø på en oppfuktet overflate (men ikke i vann) i 3 døgn for deretter å tørke det svakt før såing. Forspira frø kan eventuelt lagres ved 0–1°C i opptil 14 dager. Denne metoden er lite brukt i praksis.

Opplegg

Vanligste opplegg er å så tre dobbeltrader på seng eller flatt land eller såing i dobbeltrad på drill. Drill er mest brukt i nedbørsrike strøk, på tyngre jord eller i marginale strøk. Dyrking på drill gir også bedre muligheter for hypping, noe som kan forenkle ugraskampen utover i vekstsesongen og gi mindre grønn topp. Flatt land er aktuelt der jorda er porøs og med god struktur i dybden og der overflatevann lett dreneres bort. Dobbeltrad (4–5 cm mellom hver rad) eller såing i et belte, gir flere planter og høyere totalavling, men ugraskampen blir samtidig mer utfordrende. Hovedproblemet er hvordan man skal ta ugraset mellom dobbeltradene eller i det sådde båndet av planter.

Såmengde

Såmengde i økologisk produksjon bør i alle fall ikke ligge lavere enn det som ellers anbefales. Dette på grunn av noe tap av planter i ugraskampen. Til sammen går det med noen planter, først under flammingen før oppspiring og senere ved kjøring av ulikt radrenserutstyr. Som en hovedregel bør en ha igjen 60–65 % av det antallet man sådde, men dette kan variere med spireforhold (fuktighet, skorpe, spireprosent). Spireprosenten som frøfirmaet oppgir er fra helt optimale spireforhold, og det blir gjerne noe dårligere spiring ute i åkeren.


Tabell 7.4 Beregningsgrunnlag for såing av gulrot
Produksjon Antall frø per løpemeter Antall frø per dekar
Seng m/3 dobbeltrader Drill m/dobbeltrad
Tidlig bunt 40–50 60–70 90–110 000
Lagringsrot 60–80 90–110 140–180 000

Frømengden kan reduseres noe ved begrenset næringstilgang eller sen såing. Frømengden økes noe ved ujevne så- og spireforhold.

Sådybde og såtid

Sådybde bør tilpasses jordforhold og spirefuktighet. På jord med jevn og god spirefuktighet holder det med 1,5 til 2 cm sådybde. På tørkeutsatt jord kan det med fordel sås på 3 cm. Det er viktig at sådybden varierer minst mulig innen et felt. Dette vil igjen påvirke tidspunkt for iverksettelse av flamming og andre tiltak. Jevn sådybde er avhengig av jevne såbed og jevn dybde på kjøresporene. En feil i jordarbeiding og opplegg av såbed kan lett føre til ujevn spiring, ujevn størrelse på gulrota og dårligere sortering etter høsting.

Såtidspunkt er så snart jorda er klargjort om våren. På Østlandet er det ofte i de første ukene av mai. Tidlig såing er en fordel, men ingen nødvendighet. Poenget er å få gjort jordarbeidingen riktig uten å skade jordstrukturen, men også slik at frøene sikres god spirefuktighet. Å vanne etter såing kan på flere jordarter gi tilslemming av overflaten og vanning kan da med fordel heller foretas noe tid før såing. Uten vanningsmulighet er man sårbar for forsommertørke og dårlig spiring ved sen såing.

Tidligproduksjon

Tidligproduksjon av økologiske gulrøtter er etterspurt i markedet og er aktuelt i områder med tidlig vår og varm jord. I praksis vil likevel økologisk tidliggulrot bli «halvtidlig» sammenlignet med den konvensjonelle.

Såing i grop og med dekke av klar plast dominerer i tradisjonell tidligproduksjon. Dette kan ikke anbefales i økologisk dyrking på grunn av små muligheter for mekanisk ugraskamp. I så fall må plasten tas av på et tidligere stadium og erstattes med fiberduk etter første mekaniske ugrasregulering.

Gjødsling

For å oppnå god kvalitet på gulrota må man være forsiktig med nitrogentilførselen. Samtidig trengs det en del fosfor, kalium og andre næringsstoff. Gulrot en av de vekstene som er utsatt for bormangel (normbehov 100–200 g per dekar). Selve rotavlingen fjerner mindre gjødselstoffer enn det normbehovet tilsier. Dette gjelder særlig for fosfor. En trenger ikke gjødsle blindt etter normene og samtidig huske på at de er satt ut fra forsøk og erfaringer i det konvensjonelle landbruket. Ved aktiv mykorrhiza og rikt jordliv kan sannsynligvis normbehovet for fosfor til gulrot settes betraktelig lavere.


Plantenes behov for næringsstoff dekkes av:
  • Jordas forvitring (bruk av jord)
  • Organiske reserver (humus)
  • Planterester fra fjoråret (forgrøde)
  • Gjødsel

Dersom jorda er i god hevd, kan gjødsling helt utelates til gulrot. Jordas forvitring og nedbrytning av organisk materiale kan intensiveres ved jordarbeiding, kalking, drenering og vanning. Forgrødeeffekten og effekt av grønngjødsel varierer mye, men kan fullt ut dekke nitrogenbehovet til gulrot.

Fersk husdyrgjødsel, slik som bløtgjødsel kan benyttes, men den bør moldes godt inn i jorda i forkant av såing og ikke brukes i store mengder. Klumper av ammoniumrik gjødsel kan føre til grenete røtter og ammoniakk virker tiltrekkende på fluer. Store mengder gjødsel kan føre til nedsatt rotvekst, fare for sprekking og økt sykdoms- og insektsangrep. Kompostert husdyrgjødsel har mindre ugrasfrø og mindre ammonium/ammoniakk enn vanlig fastgjødsel.

For kompost bør en regne et tilsvarende innhold av total-N som fastgjødsel, men med en tilnærmet doblet konsentrasjon av fosfor og kalium. Nitrogen fra kompost og fastgjødsel vil i større grad enn fra land og bløtgjødsel frigjøres utover i sesongen. Det passer godt til gulrotas opptaksmønster for næring. Ved moderat gjødsling er faren for nitratopphopning er relativt liten i gulrot.


Tabell 7.5 Behov for viktige næringsstoff og innhold av disse i ulike typer husdyrgjødsel
  Total-N Total-P Total-K Mengde gjødsel som tilsvarer 8 kg nitrogen
Normbehov 8–10 4–5 14–16  
Fjernet i avling
(4000 kg per dekar)
6–7 1–1,5 12–13  
Innhold        
Storfe bløtgjødsel
(7 % TS)
3,4 0,6 3,4 2,4 tonn
Storfe fastgjødsel
(15–20 % TS)
4,5 1,5 3,0 1,8 tonn
Storfe kompost
(25–35 % TS)
5,0 3,0 6,0 1,6 tonn
Sauegjødsel fra spaltegulv 8,0 1,8 7,0 1,0 tonn
Fjørfegjødsel Vadheim
(89 % TS)
72,0 20,0 50,0 110 kg
Fjørfegjødsel Marihøne
(88 % TS)
45,0 12,0 24,0 175 kg

Mangel av næringsstoff

Mangelsymptom kan forekomme, men ofte kan det være problematisk å skille mellom ulike symptomer. For eksempel kan gulning og rødfarging av blad skyldes mangel av næringsstoff, men slike symptomer oppstår også ved drukning, tørke eller som følge av sur jord.


Mangelsymptom i gulrot

Nitrogen (N): gulning av blad, mest tydelig på eldste blad, svak vekst

Fosfor (P): rødlig og mørk grønn farge kombinert med dårlig vekst

Kalium (K): dårlig vekst, flekker og visning av bladkanter

Svovel (S): gulning av blad, særlig i unge skudd

Bor (B): sprekking og vrenging av rota i lengderetning på et tidlig stadium

Kobber (Cu): dårlig vekst, lyse røtter

Molybden (Mo): misvekst, gule og brune bladspisser

Bladanalyser kan avsløre eventuell mangel på viktige næringsstoff. Bruk av slike analyser er lite utviklet i Norge og foreløpig ikke aktuelle for praktisk gjødselveiledning.

Ved jevnlig bruk av organisk gjødsel i tilstrekkelig mengder vil mangel på mikronæringsstoff sjelden bli et problem. Hvis mangel likevel skulle oppstå, kan ulike midler brukes for å rette opp i denne.

Tang og tare er rikt på en rekke mineraler og brukes i enkelte kystområder som tilskudd til husdyrgjødsel. Eventuell tilskudd med spesialgjødsel kan være aktuelt ved akutt mangel. Slik gjødsling må avklares med HYPERLINK "http://www.debio.no" . Følgende gjødselslag kan være aktuelle:

Stoffene kan tilføres jorda eller som bladgjødsel, men uten bruk av klebemiddel.

Kalking

Gulrot vokser best i jord med pH mellom 6 og 7. Kalking øker problemet med flatskurv.


Mineraler som blir vanskeligere tilgjengelig ved:
  • høy pH (over 7): P, Zn, Mn, B, Cu, Fe
  • ved lav pH (under 5): P, B, Cu, Mg, Ca, S, K

Debioreglene legger visse restriksjoner i bruken av kalkmidler. Brent kalk og hydratkalk er svært konsentrerte (95–97 % CaO), mens Odda-kalk kan inneholde tungmetall og er av den grunn ikke godkjent.

Av flere grunner er det en fordel å ha stabil pH i jorda, ikke minst for at organismene skal få stabile forhold. Store mengder kalk med rask virkning kan derfor være uheldig. Kalkslag som inneholder magnesium (type Dolomitt) kan med fordel velges. Skjellsand er også gunstig

Ugrasregulering

En hovedutfordring i økologisk gulrotproduksjon er ugraset. Gulrot dekker særdeles dårlig mot ugras den første del av vekstsesongen. Spiringen er langsom og frøplantene som kommer opp er svært små og vokser sakte. Det er på denne tiden ugraskampen i gulrot er kritisk og det er her grunnlaget for suksess eller fiasko legges.

Utover dette er forebyggende tiltak som god pløying med riktig type skjær og forplog viktig, sammen med tilpassa gjødsling, kalking og en livskraftig plantebestand uten sprang i åkeren.

Rotugras er svært vanskelig å hamle opp med i en gulrotåker. Derfor må slikt ugras tas i andre kulturer i forkant av gulrotåret. Radrensing i potet, gjentatte slåtter i grønnfôr eller kortvarig mekanisk brakking og stubbharving er nøkkelinnganger i kvekebekjempelsen på økologiske gårder. Ugrasregulering må derfor sees i sammenheng med vekstskifte og forebyggende tiltak på gårdsnivå.

Direkte tiltak i gulrotfeltet kan bestå av kombinasjoner av tiltak som:

Kostnaden øker raskt dersom mye ugras må fjernes manuelt. Det foregår noe forskning på nye løsninger innen ugrasbekjempelse som rekkedamping (dampbehandling av jorda i sårekken), elektroporasjon (elektrisk behandling av jord i sårekken) og optisk styrt radrensing.

Ugraset mellom rekkene er ikke noe stort problem. Dette tas effektivt av ulikt radrenserutstyr. Spørsmålet er hvor tett inn mot planterekken en kan komme uten å skade eller å rive opp gulrotplantene. Hovedutfordringa er hvordan ugraset i selve såraden kan tas. Flamming rett før oppspiring tar kun ugras som allerede er spirt, mens det som er på vei kan lage problemer når gulrota også spirer. Hvor bredt belte som må settes igjen på hver side av såraden er derfor avgjørende for hvor mye manuelt lukearbeid som trengs.

Ugraskamp må også sees i sammenheng med valg radavstand, dobbeltrad og bruk av seng eller drill. Bruk av dobbeltrad på seng er på ingen måte optimalt for ugraskampen siden ugraset mellom dobbeltradene er umulig å ta uten manuell luking. På samme måte er svært tett avstand mellom enkeltrader også problematisk, for eksempel ved bruk av 5 enkeltrader på seng. Det enkleste opplegget med tanke på ugraskamp er tre eller to enkeltrader på seng eller enkeltrad på drill. Dette opplegget fører på den annen side til færre planter per dekar og dårligere plassutnytting.

Radrensertraktor med midtmontert utstyr gir god oversikt over planterekkene og lite svinn i kjøringen.

Falskt
- såbed

Metoden går ut på å la ugraset spire en uke eller to før en sår gulrot. Dette etterfølges av flateflamming, en kombinasjon av seksjonsflamming og radrensing eller kortvarig mekanisk brakking.

Effekten av falskt såbed er først og fremst på sommerettårige ugrasarter, og i denne gruppen finner vi arter som kan dominere en gulrotåker og gjøre skade i gulrot.

En ulempe med falskt såbed er at vekstsesongen forkortes og at forsommertørke og tidlig angrep av skadedyr kan sette avlingen tilbake ved sen såing.

Flamming før spiring

Flateflamming med propan er vanlig i økologisk gulrotproduksjon. Tidspunkt for flamming er svært viktig og bør gjøres tett opp mot spiring av gulrot. For sen flamming, etter at en større andel av gulrotplantene har kommet opp, er katastrofalt. For tidlig flamming fører til redusert effekt i og med at nye ugrasplanter slippes opp i forkant av gulrøttene.

Hvor langt gulrøttene er kommet bør sjekkes på ulike steder på åkeren før en behandling gjennomføres. Dette kan gjøres enten ved å grave frem frø eller ved å legge ut en bit klar plast på utvalgte plasser. Gulrota spirer raskere under plasten, så når synlige spirer kan ses her, vil resten av åkeren spire om en dag eller to.

Ugraset er mest sårbart på frøbladstadiet og bør ikke ha utviklet mer enn to varige blad ved flamming. Varmen ødelegger cellenes proteinstoffer og enzymer og gjenvekst er avhengig av ugrasets livskraft og plassering av vekstpunkt. Tofrøblada frøugras som meldestokk, vassarve, hønsegras, rødtvetann og andre som kommer fra frø om våren er enklest å ta med flamming. Ettfrøblada ugras og ugras som kommer fra vekstpunkt nede i jorda er mer resistent. Dette gjelder arter som tunrapp, balderbrå, kveke, tistel og andre rotugras.

Effekt, pris og gassforbruk varierer med typen flammeutstyr. På 1990-tallet ble slikt utstyr testet og utviklet ved Norges Landbrukshøgskole og hos NORSØK. Nå foregår forskning på emnet først og fremst ved Sveriges landbruksuniversitet, Alnarp.

Radrensing

Ugraset mellom radene kan tas med ulike metoder. Jord- og klimaforhold bestemmer hva som fungerer best, enten børster, gåsefotskjær, rulleskjær, L-skjær, seksjonsfres eller kombinasjoner av disse. Radrensing krever nøyaktighet i alt fra utforming av såbed til innstilling av radavstand på såmaskinen og kjøring.

Børster har den fordelen at de kan kjøres tett inn mot gulrotraden og kan fungerer relativt bra i regn og fuktige forhold. Børstinga må skje før ugraset er for stort. Stort ugras vil enten ikke løsne fra jorda eller det henger seg inni børstene og skape problemer. Effekten av børsting reduseres på jord som er fuktig, har fått en tørr hard skorpe øverst eller har mye stein. Ved å stille børstene inn mot hverandre fra hver kant, kan en oppnå hyppeeffekt inn i planterekken og begrave ugraset her.

Seksjonsfres arbeider langt hardere med jorda enn børster. Ødelegging av jordstruktur og tilslemming kan være en følge. En må ikke frese tett inn mot gulrotradene. Mellom radene fungerer fresen bra og tar også ugras som har blitt ganske stort.

Skjær og harvetinder kan også fjerne ugraset mellom radene. Gåsefotskjær blir mest brukt til dette formålet. Også her bør ikke ugraset bli for stort mellom hver behandling. Skrapepinner kan påmonteres i tillegg. Disse kan arbeide jord helt inn i planterekken. Kjøring og innstilling må gjøres med forsiktighet mens gulrota er liten og sårbar.

Ugraskutting

Ugras som er kommet ut av kontroll kan klippes ned med beitepusser eller grasklipper. Gulrota står nede i bestanden og tar lite skade av kuttingen, bortsett fra en viss konkurranse i starten. Behandlingen må følges opp av radfresing og manuell luking i planterekkene.

Jorddekke

Tilførsel av grashakk etter at radrensing kan hindre nytt ugras i å spire opp og fungere som jorddekke.

For tidlig utlegging kan føre til gjennomvoksning av ugras eller dekking av gulrotspirene. På tett og fuktig jord kan jorddekke hemme luftvekslingen og redusere rotkvaliteten.

Jorddekke kan redusere problemer med gulrotflue i felt uten bruk av fiberduk eller insektsnett.

Manuell luking

Manuell luking er tidkrevende i en vekst som gulrot. Skikkelige hakker (pendelhakker) og eventuelt bruk av liggevogner kan lette arbeidet.

I Danmark er det utviklet liggevogner som tar flere senger om gangen og monteres på en traktor. Tilsvarende er det utviklet enmanns vogner med selvgående motor i Sverige (Drengen), som kan brukes i lukearbeidet, så vel som i annet manuelt arbeid.

Hypping

Hypping av gulrota kan forhindre grønn skolt. Behovet for hypping er avhengig av tidligere praksis i ugrasreguleringen og klima/jordforhold. Sen hypping, ca 3–4 uker før høsting, er aktuelt dersom gulrota står høyt i jorda.

Jorda må være smuldrende og hyppingen bør ikke være så kraftig at nederste delen av gulrotgraset blir dekket av jord.

Vanning

Tilgang på kunstig vanning er nødvendig på lette jordarter, ikke minst for å sikre jevn spiring. Vanningen kan skje i forkant eller rett etter såing. Etter spiring er det en fordel med svak tørke for å fremme røttenes vekst nedover i jorda. Fra 4–5- blad-stadiet er det aktuelt å starte vanning mot skurv. Videre utover i vekstsesongen er det en fordel med vanning før jorda blir for tørr. Raske vekslinger mellom svært tørr og svært fuktig jord skaper ujevne vekstforhold og økt risiko for sprekking og dårligere lagringsevne.

Høsting og lagring

Gulrot har få klare kriterier for optimalt høstetidspunkt. Rota bør ha en god størrelse og ha fått en normal avslutning og form, det vil si fylt rotspiss og sylindrisk rot. Tilveksten per dag i september kan være betydelig, opptil 100 kg per dekar på dager med godt vær. Sen høsting kan da være fordelaktig, bortsett fra for de sorter som er utsatt for sprekking eller blir for grove. Mot slutten av september, når dagene blir kortere og det blir kjølig i været, starter planta en naturlig avmodning. Innholdet av sukker, særlig fruktose, øker i rota.

For lagringssorter er det optimalt om høstingen skjer relativt sent. Det bedrer smaken og reduserer kostnadene til kjøling.

Buntgulrøtter høstes tidlig, normalt ved at de største røttene plukkhøstes i felt i juli og august. Prisen per kilo faller betraktelig utover høsten.

Det er et marked for økologisk tidliggulrot, men produksjonen er liten. Tidligproduksjon begrenses til kystnære strøk i Sør-Norge, men produksjonen er følsom for endringer i tollsatser og andre rammebetingelser.

Høstemetode

Maskinhøsting gir som regel mer skader i form av sår, avflassing og brekkasje enn håndhøsting. Undersøkelser bekrefter dårligere holdbarhet og mer råte på lager hos maskinhøstet gulrot. Likevel er maskinhøsting svært utbredt, og toppløftere dominerer. Denne høstingen er effektivt og involverer mindre arbeidsfolk. Samtidig stiller maskinhøsting tilsvarende krav til sorten, at den tåler håndtering i maskiner (sterkt bladfeste, ikke utsatt for brekkasje). Håndhøsting er mer fleksibelt i dårlig vær, krever lavere investeringer og gir lavere lagerkostnader regnet per kilo. Også på maskinen kan dårlige røtter sorteres fra, men mye av problemene skyldes skader som induseres på maskinen og som på dette tidspunkt ikke er synlige. Håndhøsting krever en relativ lengre periode med høsting. Dette kan utnyttes ved valg av sorter med ulik tidlighet eller ved såing i ulike hold. Samme sort og samme sådato for hele gulrotarealet er uansett risikabelt.

Ved svært sen høsting kan en risikere mye sprukken rot og fare for snø og mye nedbør ved opptak.

Lagring

Langtidslagring av gulrot utføres best ved høy relativ luftfuktighet (95–98 % RF) og lav temperatur (0–2 °C). Hvor lavt en velger å gå ned i temperatur og hvor høyt en går opp i luftfuktighet må sees i forhold til hvor god kontroll en har på temperaturfluktasjoner. Dette for å unngå kondensdannelse eller at produktet utsettes for frost. Gulrøttene holder seg best i storkasser. For optimal luftfuktighet kan det i hver kasse legges et lag av perforert plast. Et lag med sagflis kan forhindre kondens. Bruk av tett plast anbefales ikke da det kan føre til kondens, opphopning av karbondioksid og rask råtning. Et godt lager skal ha en viss luftsirkulasjon uten at denne virker uttørrende. Med god kontroll over temperatur og luftfuktighet er perforert plast i lagerkassene ikke nødvendig.

Kulelagring var mye brukt tidligere og kan være et miljøvennlig alternativ til vanlig kjølelager. Gulrot legges i en lav ranke, 15–20 cm høy og ca 50 cm bred. Røttene dekkes med et lag jord og isolerende materiale som halm.

Gulrøtter kan også lagres stående ute i åkeren. De dekkes av et tykt lag halm og høstes gjennom vinteren. Metoden brukes noe i Danmark og har også fungert i Vestfold. Høsting av gulrøtter i våt og kald jord kan føre til betydelig skader på jordstruktur og metoden bør ikke brukes på jord som er utsatt for jordpakking.

Sortering og pakking

Tidlig gulrot selges ofte i bunt og med relativt god kilopris. Lagringsrot blir vasket og sortert etter de krav mottaker setter. Det meste av gulroten vaskes og pakkes i kilospakninger, men det finnes også et marked for uvasket rot pakket i sekk. Norsk Standard 2832 gir veiledende retningslinjer for størrelse og ytre kvalitetskrav.

Sykdommer og skadedyr i gulrot

Sykdom og skader skyldes stort sett problemer eller feilprioriteringer i produksjon og varebehandling. Det er fullt mulig å få fram sunne og friske røtter uten å sprøyte. Da må en legge til rette for god vekst, balansert gjødsling, god jordstruktur og valg av god sort.

Hovedproblemene i gulrot er klosopp, gråskimmel og storknolla råtesopp i tillegg til skadedyr som gulrotflue og gulrotsuger. Med vekstskifte og fornuftig bruk av fiberduk eller innsektsnett, lar dette seg kontrollere.

Gulrotflue

Skaden opptrer som gnagehull eller spor av slike, ofte i kombinasjon med sekundære råteskader. Symptomene kommer i løpet av sommeren, men økes i omfang på lager.

Gulrotflue (Psila rosae) er 5–7 mm lang med mørk kropp, gule bein og rødbrunt hode. Skaden skyldes gulrotfluas larve som er lys, ca 7 mm lang og uten ben. Larven klekker fra små lyse egg som er plassert i rothalsen av gulrota. Sverming og egglegging skjer i to runder (generasjoner), første i juni og så i august. Tidspunkt for sverming varierer noe fra år til år, avhengig av værforhold. Det er særlig andre generasjon larver som gir skadene på lager.

For det meste oppholder gulrotflua seg i vegetasjonen rundt åkeren, og søker inn i åkeren når eggleggingen står for tur. Gulrotflua flyr da forholdsvis lavt i terrenget (1–2 meter over bakken). Fluene flyr som regel ikke lengre enn 400–800 m, avhengig av vindforhold og oppdrift. De flyr helst om ettermiddagen og tidlig kveld og orienterer ved hjelp av lukt og syn. Eggene legges i rothalsen og klekker etter ca 1 uke. Larvene søker seg inn i gulrota.

Overvintring skjer som larve i gulrota eller som puppe i jorda. Gulrotflue kan også overleve på persille, selleri, pastinakk og ville skjermplanter i kantvegetasjonen.

Vekstskifte i kombinasjon med å dekke åkeren med fiberduk eller insektsnett er viktigste tiltak mot gulrotflue. Dersom dette gjennomføres på en skikkelig måte vil gulrotflue ikke gjøre stor skade. Et problem kan være at gulrotflua kommer seg inn under duken der denne har løsnet eller revnet. Fjerning av duken under ugraskampen kan også føre til at fluene slipper til, særlig om duken er tatt av akkurat under svermingstoppen. Informasjon om sverming og risiko for sverming kan skaffes via varslingssystemet VIPS eller hos lokale forsøksringer. Ved hjelp av limfeller kan en påvise gulrotflua i felt.

Dersom duk eller insektsnett ikke blir brukt, bør avstand til forrige års gulrotåker være minst 400, og helst mer enn 800 meter. For å få til dette, kan det være aktuelt å samarbeid med naboer om jord.


Tiltak mot skadegjørere i gulrot
  • Planlegg gulrotvekstskifte
  • Plasser felt lengst mulig unna fjorårets felt
  • Ugrasfritt, mest mulig åpent felt
  • Legg på duk/insektsnett før sverming
  • Følg med på sverming med gule limfeller

Gulrotsuger

Skaden opptrer ved at gulrotbladene får en kraftig kruset form (krusesjuke). Veksten av gulrota hemmes eller stopper helt opp. Skaden skyldes sug av plantesaft av gulrotsuger (Trioza apicalis). De voksne sugerne er ca 3 mm lange, gulgrønne, med klare vinger. Disse flyr inn i åkeren fra omkringliggende grantrær som tjener som overvintringsplass. Sverming starter i begynnelsen av juni avhengig av temperaturen. Gulrotsugeren legger egg i åkeren og disse klekker og utvikler nymfer som også kan suge plantesaft.

Et typisk skadebilde viser størst problem i kanter av åkeren. Angrep på et tidlig stadium er mest problematisk. Dekking med fiberduk hindrer gulrotsugeren i å komme til feltet. Duken har funksjon også mot gulrotflue og andre insekter. Foruten duk, er feltplassering langt fra åkerkanter og tidlig såing viktige forebyggende tiltak. Det er store geografiske forskjeller i forekomsten av gulrotsuger.

Håret engtege

Håret engtege (Lygus rugulipennis) er en bred og ca 5 mm lang grågrønn til brunlig tege med en typisk trekant av lysere farge på ryggen. Insektet er vanlig og overvintrer i skog og kantvegetasjon. De starter flyvingen når temperaturen kommer opp i 16–17 °C om våren. Skaden oppstår ved at de voksne insektene suger plantesaft fra vekstpunktet. Svært mange arter kan angripes. Gulrota får mange og små blader. Veksten av gulrotas typiske pålerota kan utebli totalt.

Vekstskifte har liten effekt mot håret engtege. Fiberduk og insektsnett holder tegene unna i likhet med andre insekter som kommer utenfra. Duken må legges på tidlig og før sverming starter. Stor forekomst av engteger er normalt i innlandsfylkene i Sør-Norge.

Klosopp

Klosopp (Mycecoentrospora acerina) er en typisk lagersykdom. Den utvikles på lager, men smitter ute på felt og gjennom sår og skader. Mest problem har man i våte sesonger. Symptomer kan finnes som brune kanter på bladverk i vekstsesongen, men symptomene utvikles ikke videre. Problemet er imidlertid smittet rotvev. Symptomene på røttene er en typisk svart råte som etter hvert blir bløtaktig. Oftest ses dette i toppen, på rotspissen eller ved sårskader. Problemet øker med lagringstid og lagringstemperatur. Klosopp kan også bryte ut i pakket gulrot etter sortering. Soppen vokser raskest ved 15–20 °C, men kan vokse selv under 0 °C.

Hvilesporer kan overleve lang tid i jorda uten vertsplanter. Sporene spres dårlig med vind, men kan spres med regnsprut fra jord og opp på bladverk, eller med jord som følger redskaper og maskiner. Gulrot, selleri, pastinakk og salat er vertsplanter som fører til oppformering, mens andre arter vil redusere smittepresset. Vekstskifte kan minske problemet, men det må gå svært mange år mellom hvert gulrotår dersom et felt er nedsmittet. Skånsom høsting og behandling av gulrøttene er viktig, og en sårhelingsperiode på 1–2 dager ved 10–12°C før nedkjøling kan også redusere problemet.

Gråskimmel

Gråskimmel (Bytrytis cinerea) er en kjent soppsykdom og finnes over alt i naturen. Den slår ut på allerede svekket og aldrende plantevev. Et gråaktig belegg av soppvekst er typisk kjennetegn, etter hvert med ca 5 mm store mørke hvilesporer og en bløtaktig råte. Sykdommen slår ut på lager og øker utover i lagringssesongen.

Å hindre skader, sår og avflassing vil redusere inngangen av soppen. Videre er høy luftfuktighet på lager kombinert med temperatur ned mot 0 °C gunstig mot gråskimmel.

Gulrothvitflekk

Tegn på gulrothvitflekk (Rhizoctonia carotae) er dottvist hvitt soppbelegg på gulrota som følges av små forsenkninger. Etter hvert brer det seg til større kratre med bløtaktig råte som siden kan bre seg over hele rota.

Soppen kan overleve i jord og på kasser. Smitte skjer gjennom sår og skadet vev, men utvikles først etter en tid på lager. Høy temperatur og høy fuktighet fremmer skaden av gulrothvitflekk. Vekster som potet, selleri, purre og kål kan vedlikeholde soppen i jorda, men viser ikke selv skade.

Skånsom høsting under tørre forhold forebygger skade. God hygiene og renhold av produksjonsutstyr, samt lagring ned mot 0°C bremser sykdomsutviklingen.

Fiolett rotfiltsopp

Rhizoctonia crocorum er en slektning av gulrothvitflekk, men med et klart lillaaktig belegg fra soppen. Soppen er mest utbredt på våt og dårlig strukturert jord, og gjør relativt sjelden stor skade. Fiolett rotfiltsopp har flere vertsplanter, blant annet selleri, potet og belgvekster.

Gropflekk

Sykdom er forårsaket av jordboende sopper av Pythium-slekta. Disse favoriseres av dårlig strukturert og tett jord. Symptomer er innsunkne 10–15 mm store flekker som er opptil 5 mm dype. Siden kan det oppstå dypere groper og råte kan utvikles under lagerperioden. Viktigste tiltak for å unngå gropflekk er god jordstruktur. Vekstskifte vil ha mindre effekt, da soppene har et vidt spekter av vertsplanter.

Gropflekk kan forveksles med skade forårsaket av svartskurvsoppen Rhizoctonia solani som utvikler en fast og tørr, mørk flekkvis råte på lager. Men symptomer utvikles sjelden videre. Denne soppen angriper også potet, rødbeter, kløver og andre arter.

Storknolla råtesopp

Soppen Sclerotiia sclerotiorum angriper en rekke kulturvekster, blant annet erter, bønner, gras, kløver, potet og et stort antall andre tofrøblada arter. I gulrot viser den seg som lagerråte med et gråhvitt soppvev. Det kan sees opptil 5 mm store svarte hvilesporer.

Smitte kan skje på flere måter. Blant annet fra gulrot til gulrot på lager. Men viktigst er smitten som kommer inn med plantene, i sårflater eller med visnende bladverk.

Soppen kan overleve som hvilesporer i jorda, men smittepresset reduseres med dyrking av ikke-mottakelige vekster, først og fremst korn og grasarter. Øvrige tiltak er skånsom høsting og håndtering, samtidig som er sørger for at bladverket tas av på en god måte. Kjølelagring holder sykdommen i sjakk. Noen sorter er mer mottakelige enn andre for storknolla råtesopp.

Skurv

Vanligvis skyldes skurv bakterien Strepomycetes scabies som finnes i jorda. Gulrota er mest sårbar for smitte fra den er ca 2 mm tykk. Tørre forhold og høy pH fremmer smitte. Symptomene er skabbete, brunlige områder i overflaten.

For å redusere problemet er vanning i perioden for smitte aktuelt. Det vil si fra 30–40 dager etter såing og 3 uker fremover. Skurv angriper også på potet, rødbete, kålrot og noen andre arter. Vekstskifte med ikke-mottakelige kulturer vil redusere smittepresset i jorda.

Bakterieråte

Bakterier av ulike arter gir opphav til en bløt råte som ofte kan sees allerede ved høsting. Røttene får angrep i områder som på en eller annen måte er skadet, det være seg av gulrotflue, høsteskader eller hardhendt håndtering. Problemet vil ofte øke utover i lagringsperioden og kan spre seg til nye røtter på lager eller i gulrotposer i butikk.

Nematoder i gulrot

Nematoder kan gjøre skade på gulrot. Dette er små rundormer som kan være vanskelige å se uten lupe eller mikroskop. Skadeomfang og type organisme kan variere.

Rotsårnematode (Pratylenchus penetrans) lager små sår i overflaten av rota. Sårene her små langsgående sprekker, noe som skiller symptomene fra gropflekk. Rotsårnematode har mange vertsplanter og er vanligst på varm sandjord. Vekstskifte kan forhindre at det bygges opp en stor populasjon. En stor populasjon er forutsetningen for betydelig skade.

Rotgallnematode (Meloidogyne hapla) viser seg i partier i åkeren med nedsatt vekst, som oftest i sandjord. En rot får galler og utvikler siderøtter og et skjeggete utseende. Nematoden har et svært vidt spekter av vertsplanter og kan overleve på et 300-talls vertsplanter, men korn og gras er ikke vertsplanter. Vekstskifte med korn og gras er derfor med å forebygge problemet med rotgallnematoder i gulrot.

Gulrotcyctenematode kan også være årsak til at partier i åkeren kan vise dårlig vekst med tilhørende oppdelte og skjeggete røtter. Men her utvikles ikke galler på røttene. Om sommeren kan man derimot få øye på cyster (innkapslet nematode). Disse faller av utpå sommeren og overlever i jorda. Organismen går kun på gulrot og populasjonen vil holdes nede med normalt vektskifte.

Sprekking

Sprekking av gulrot, enten delvis eller helt, kan være et problem i enkelte år. Sprekking kan ha flere årsaker, men det vanligste er en kombinasjon av svake sorter og kraftig vekst i perioder med god tilgang på nitrogen, ofte som følge av oppfukting etter tørke. Sprekking ved opptak skyldes at saftspenningen i gulrota er så kraftig at styrkevevet ikke tåler overgangen fra jord til luft. Noen sorter er mer utsatt enn andre. Sprekking kan også skyldes bormangel. Denne årsaken til sprekking gir en gulrot som vrenger seg skikkelig ut og dette skjer normalt på et tidlig stadium.

Referanser

- Balvoll, G. 1998: Grønnsaksdyrking på friland. Landbruksforlaget, Oslo.
- Campell-Culver M. 2001: The origin of plants. Headline Book Publishing, London.
- Coleman, E. 1995: New Organic Grower – a master manual of tools and techniques for the home and market gardener. Chelsea Green Publishing Company, Vermont (USA).
- Høeg, O. A. 1976: Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo
- Guren, T. A. 1985: Jordpakking i rotvekster. Hovedoppgave NLH, Ås
- Israelsson L. 2000: Handbok för köksträdgården. Wahlsröm & Widstrand, Sverige.
- Lyngstad, L. 1991: Salgsinntekter, høste og lagerkostnader for gulrot høstet for hånd eller toppløfter. Norsk Landbruksforskning 5 (1).
- Olsen, J. P. og G. L. Serikstad. 2000: Økologisk landbruk – Kålvekster. Småskrift 1/2000, NORSØK, Tingvoll.
- Rodale, J. I. 1961: How to grow vegetables and fruits by the organic method. Rodale Books, Emmaus, PA (USA).
- Sandvik, L. T. 1994: Gulrot. Temahefte om gulrotproduksjon i økologisk landbruk. NORSØK, Tingvoll.
- Solberg, S. Ø. 1995: Vekstskifte og økologisk dyrking av grønnsaker. Faginfo 11–1995. Forskningsparken i Ås.
- Taksdal, G. 1985: Skade av traktorspor i gulrot. Særtrykk nr. 55. SFL (nå Planteforsk) Særheim.
- Aasen I. 1986: Mangelsjukdomar og andre ernæringsforstyrringar hos kulturplanter. Landbruksforlaget, Oslo.