Klima & miljø

Gener i generasjoner, eller geniale gener i rasjoner?-

Mulighetene som genmodifiserte organismer (GMO) gir det økologiske landbruket er et tema som stadig kommer opp. Det økologiske landbruket har aldri uttrykt noe behov for slike organismer. Er det fordi økobonden ikke forstår sitt eget beste? Eller er det forskerne som ikke har oppfatta hva økologisk landbruk egentlig er?

I dag defineres økologisk landbruk i internasjonale regelverk og forordninger. Sentral i det internasjonale arbeidet står paraplyorganisasjonen IFOAM (International Federation of Organic Agriculture Movements). I Norge har Mattilsynet ansvar for regelverket for økologisk landbruk og for godkjenning av produksjoner. Debio er det utøvende organ i dette arbeidet og forvalter av merkegodkjenninga. Ø-merket er forbrukerens garanti for at ei vare er produsert i henhold til det norske regelverket.

Økologisk landbruk og genteknologi

Internasjonalt er det enighet om at bruk av GMO eller produkter av disse ikke er forenlig med prinsippene for økologisk landbruk.

Dette betyr ikke at økologisk landbruk tar avstand fra utvikling og bruk av genteknologiske metoder. Når teknologien og kunnskapen benyttes i en etisk forsvarlig og kontrollert sammenheng, uten risiko for omgivelsene, strir dette nødvendigvis ikke mot prinsippene for økologisk landbruk. Et eksempel på slik bruk er som forskningsverktøy i kartlegging av genetiske materiale. Når GMO derimot settes ut i økosystemet, som landbruket er en del av, strir dette mot det økologiske idégrunnlaget på viktige punkter. I det følgende nevnes tre:

1. Føre var

Det økologiske landbruket hevder at bruken av GMO i landbruket utgjør en risiko for helse og miljø. Og at konsekvensene ved bruk av genteknikk ikke er tilstrekkelig undersøkt. I møte med naturens mangfold, der alle deler er vevd sammen på måter som ikke nødvendigvis er åpenbare eller forutsigbare, må føre var-prinsippet brukes som rettesnor. Prinsippet blir også vektlagt av forkjempere for bruk av GMO. Forskjellen er i hvilken grad prinsippet får prioritet. I det økologiske landbruket er hensynet til mulige økologiske risiki så viktig at føre var-prinsippet alene kan begrunne et forbud.

2. Uøkologisk foredling

I økologisk planteforedling og husdyravl er mål og krav til teknikker utleda av verdigrunnlaget til landbruksforma. Mange ganger sammenfaller dette mål og akseptable teknikker i konvensjonell foredling og avl. Forskjellene ligger i ulik prioritering av mål og vektlegging av egenskaper som er særlig interessante i økologisk landbruk. Ønsket om høy grad av diversitet, tilpasningsevne til lokale betingelser og naturlig reproduksjon, er eksempler på hvordan økologisk foredlings- og avlsmål skiller seg fra konvensjonelle. Her ser en at argumentene for genteknologiske metoder er strir mot økologenes målsetninger.

Det er et generelt prinsipp i økologisk landbruk at foredling og avl skal skje under mest mulig naturlige forhold. Samspillet mellom organisme og miljø vektlegges sterkt. Teknikker på cellenivå kan benyttes i noen grad, men her skilles det mellom teknikker som er akseptable, lite egna (men kan tillates) og uakseptable teknikker. Mens diskusjonen går høyt omkring akseptable teknikker og teknikker som ligger i gråsona, er det stor internasjonal enighet om hvilke teknikker som ikke er forenlige med prinsippene for økologisk landbruk. I tillegg til moderne genteknologi, kan her nevnes cms-hybrider (planter med sterilt pollen) og induksjon av kunstig mutasjon som uakseptable teknikker.

3. Redusert genetisk og kulturell diversitet

Uvurderlige mengder genetisk materiale har gått tapt som en konsekvens av moderne planteforedling og husdyravl. I kjølvannet av den grønne revolusjon er tusenvis lokale plantesorter forsvunnet og erstattet med ensartede hybrider. Selskapene som står bak utviklinga av plantematerialet er de samme som også selger sprøytemidlene og kunstgjødsla som må til for ei vellykka dyrking, og som i våre dager patenterer det genetiske materiale. Det økologiske landbruket hevder at det genetiske mangfoldet er en felles ressurs, at kulturplanter og husdyr tilhører de lokale gardbrukerne, og skal utvikles og vedlikeholdes i sitt opprinnelige miljø.