Klima & miljø

Giftige opplysninger eller bare sprøyt?

I år 2000 kan vi juble over nedgang i funn av sprøytemiddel i jordbær; kun 73 % av årets røde søte inneholdt sprøytegifter. I ett tilfelle blei det funnet rester av ulovlig sprøytegift. Dette gledesbudskap presenteres av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) under overskrifta «Lite rester av plantevernmidler i norske jordbær» (Nærkontakt nr 4, 2000). Jeg lurer på når næringsmiddelpolitiet mener at det blir mye rester. Drøyt 90 %, eller kanskje 110?


Liv Birkeland, Bioforsk Økologisk

Forskerne Lundgren og DePierre fant at evnen til å motstå miljøfremmede stoffer kan variere flere hundre ganger mellom ulike individer. Dette kjenner vi igjen fra dagliglivet: Kari får allergi mens Ole slett ikke plages, og tilfeller der smugrøykeren får lungekreft mens storrøykeren først dør av kjedsommelighet vel 100 år gammel. Videre viser tysk forskning at variasjonen i motstandskraft også er stor mellom nært beslekta arter. I lave gift­konsentra­sjoner utvikla en fiskeart leverkreft, mens en annen nært beslekta art holdt seg frisk som en fisk.

Du og jeg blir forsøkskaniner i et spennende og verdensomfattende eksperiment med hittil ukjente kjemiske forbindelser
Rotter og mus brukes for å teste effektene av landbrukets sprøytegifter. I noen tilfeller stiller også hund og kanin opp. Prinsippet er: Om ei rotte tåler gifta, bør også vi tobeinte tåle den. Alle er skjønt enige om at mennesker ikke kan brukes i denne forsøksvirksomheten. Den tragiske konsekvensen er at giftene sprøytes ut uten at vi vet noe sikkert om virkningen på mennesker. Du og jeg blir dermed forsøkskaniner i et spennende og verdensomfattende eksperiment med hittil ukjente kjemiske forbindelser. Gifter som er designet for å ødelegge og forstyrre biologiske prosesser. Velkommen om bord!

Vi omgis av et regelverk som tilsynelatende er skapt for å beskytte. Ved hjelp av forgifta smågnagere finner vi fram til LD50-doser; den konsentrasjonen der halvparten av testpanelet stryker med. Ekspertene regner seg videre fram til ADI-verdiene, det vil si det daglige akseptable inntaket av giftstoffet. Etter dette fastsettes grenseverdier for lovlig innhold av gift i ulike produkter, regnet ut fra hva en gjennomsnitts nordmann kan finne på å spise av produktene. En tilsynelatende god og sosialdemokratisk tanke; vi er alle like og i solidaritet med hverandre burde vi alle spise like mye av den prikk like og bare litt giftige maten.

Det som i virkeligheten har betydning, er hvor farlig giftene er i samspill med andre sprøytegifter, andre kjemikalier og ulike nedbrytingsprodukter. Variasjons­muligheten er da uendelige og bildet svært komplekst. Moderne vitenskap si løsning på problemet er å analysere hvert stoff for seg. Vi tar en ting av gangen.

Jordbær, en spennende cocktail av giftstoffer?
 

 

 

 

 

En gift kommer imidlertid sjelden alene. Som resultatene fra SNTs registreringer i jordbær viser, opptrer giftstoffene sammen i spennende cocktailer. Vi inntar ikke jordbæra bare med fløte. Stoffer med maleriske navn som Azinofosmetyl, Pyrimetanil, Klortanolil og Cyprodinil følger også med. I tillegg finnes ukjente blandestoffene som også inngår i preparatene. I sprøytemiddelet Roundup finnes eksempelvis et femtitalls stoffer som produsenten ikke behøver å offentliggjøre eller søke godkjenning for. Mange mener at det er nettopp disse stoffene som gjør middelet så effektivt, og ikke bare den aktive gifta glyfosat.

Om vi så hadde testa alle mulige kombinasjoner av all verdens kjemikalier og nedbrytingsprodukter, ville resultatene fra slike forsøk være verdiløse. I alle fall som utgangspunkt for å beregne helserisiko for mennesket. Dette med bakgrunn i de store forskjellene mellom oss og de dyreartene stoffene nødvendigvis må testes på, og de store individuelle forskjellene mellom oss mennesker.

Å leve er i seg selv forbundet med risiko. De færreste overlever, meg bekjent. Det kan være nokså slitsomt, men et viktig gjøremål i livet er å ta valg. Bevisst eller ubevisst. Som bakgrunn for disse valga ønsker jeg meg relevant informasjon, slik at jeg kan vurdere eventuell risiko opp mot andre verdier jeg setter høyt. I den sammenheng synes det lite ekstremt å ønske seg mat uten sprøytegifter, fordi en ikke har bry til å løpe helserisikoen disse stoffene gir. Er det for mye forlangt ved grønnsaksdisken?

Hvorfor tillates det mer gift i gulrota enn i persillerota?
Det er ikke typisk norsk å være god. Spesielt ikke for en gulrot. Den kan inneholde opptil 0,5 mg av insektsgifta diazinon per kg før SNT slår alarm. Alarmen kommer riktignok noen måneder etter at gulrota er kjøpt og fortært. Men SNT slår i alle fall alarm. Og kaster ansvaret over på en intetanende gulrotbonde som i de fleste tilfeller ikke har gjort noe verre enn å følge bruksanvisninga. På vegne av bondestanden er det ikke vanskelig å bli opprørt over SNTs forvaltning av regelverket.
Sjansen for å være norsk og god er noe større for en persillerot. Her er grenseverdien 0,02 mg diazinon per kg, altså 25 ganger mindre enn i gulrot. Hvorfor tillates det mer gift i gulrota enn i persillerota? Et lite øyeblikk levde jeg i den villfarelse at grenseverdiene var fastsatt ut fra hensynet til meg som grønnsakspiser. Etter groteske, men akk så nødvendige og viten­skapelige utprøvinger på rotter, mus, kaniner og hunder. Her blir jeg imidlertid litt i tvil. Kanskje er det bare jeg som er litt spesiell og spiser mer gulrøtter enn persillerøtter? Og hvorfor er det greit at salaten, pærene og jordbæra inneholder 500 ganger mer iprodion enn pitahaya fra Israel og papaya fra Brasil? Er det myndighetenes økende bekymring for folks ubegrensede inntaka av pitahaya, hva nå det måtte være, som er bakgrunn for at kun 0,02 mg iprodion tillates i dette produktet? Eller er soppmiddelet mindre farlig i blanding med pære og salat, slik at 10 mg kan tillates i den helsekosten? Du får ha meg unnskyldt, at jeg spør så dumt.

Og det er jo lov å spørre. Noen har spurt SNT om økologiske matvarer uten sprøytegifter muligens kan være litt sunnere og tryggere enn matvarer fra industrilandbruket. I sitt svar slår tilsynet fast at øko-maten ikke er sunnere eller tryggere, verken for deg eller miljøet. Dette fordi vi mangler forskningsresultater som tydelig viser sammenhengen. Inntil da kan SNT ikke ta på alvor ryggmargsfølelsen og den sunne skepsisen hos folk flest mot sprøytegifter. Ei heller tas det på alvor at fravær av bevis slett ikke er et bevis på fravær.

Bønder har 32 % større sjanse for å pådra seg Parkinsons sykdom enn folk flest
Kartlegging av helseeffekter forbundet med små daglige inntak av giftstoffer er vanskelig forskning i et uoversiktlig terreng. Per i dag finnes imidlertid ei lang rekke rapporter som viser sammenheng mellom sjukdom og direkte eksponering for giftstoffer, det vil si hos gardbrukere. For det er bonden som står i fremste rekke i den kjemiske krigføringa i landbruket. Derfor er det også hun/han og familien som må betale den høyeste prisen. Barn født på garder med fruktdyrking eller veksthus er spesielt utsatt for hjernesvulst i tidlig alder. Norsk forskning viser dette, og resultatene støttes av flere utenlandske undersøkelser. Dansk forskning avslører at bønder har 32 % større sjanse for å pådra seg Parkinsons sykdom enn folk flest. I Sverige er sammenhengen mellom et vanlig sprøytemiddel mot ugras og utvikling av lymfekreft (Non-Hodgkin lymphoma) påvist. Dette er bare noen få eksempler fra et lite prioritert forskningsområde.

Når skal tvilen omkring sprøytegifter kommer forbrukeren til gode?
Stortinget har begynt å ta alvoret inn over seg. Næringskomitéen uttaler i si innstilling til St.meld. nr 19: «…økologisk landbruk bidrar til mattrygghet, økte valgmuligheter for forbrukerne og positive miljøeffekter…» Direktør Jorfald hevder imidlertid at det ikke er SNTs oppgave å framheve noen produkter framfor andre, og at informasjonen fra tilsynet «er ment å være nøytral». Det er nærliggende å undres på om direktøren har ei riktig tolkning av de vedtak tilsynet skal forvalte. Når skal tvilen omkring sprøytegifter kommer forbrukeren til gode?