Nyhetsarkiv
Nyhetsbrev
Legg meg til
NORSØK
6630 Tingvoll
Telefon: +47 930 09 884
e-post: agropub@norsok.no Redaktør: Anita Land
Fagredaktør: Grete Lene Serikstad

økofunn

bygg

Jakten på en ny byggsort

Det kan ta 16 år fra to byggsorter krysses til en ny sort er klar for salg.

Ti minutter utenfor Hamar ligger «ground zero» for norsk planteforedling. Graminor har 600 dekar på Bjørke, der framtidas norske jord- og hagebruksvekster foredles fram. Og få steder gjelder ordtaket «slow and steady wins the race» mer enn her.

– Fra vi krysser to sorter, til vi har prebasis å selge til såvareforretningene, går det fort 13 år. Og da er det enda minst tre år til det er tilgjengelig for vanlige bønder, forteller byggforedler i Graminor, Stein Bergersen.

LETER ETTER TIDLIGE SORTER

Han har ansvaret for foredling av bygg i Norge og skal ta oss med på gangen i det hele, fra deres første vurderinger om hvilke egenskaper de vil ha i en byggsort, til ferdig vare de kan selge til såvareforretningene.

Egenskapene planteforedlere ser etter når de skal lage en ny byggsort til fôr, rangert fra viktigst til mindre viktig, er som følger: Avling, stråstyrke/kvalitet, resistens mot soppsykdommer, tidlighet, protein og stivelse.

– I europeisk planteavl er det et tjuetall kornforedlere som alle jobber med å få fram sorter som er skreddersydde for produksjon av malt, som brukes i produksjon av øl, og disse sortene er gjerne relativt seine. Dette er sorter som har andre egenskaper, blant annet mye stivelse og som også passer bra til dyrefôr. Men på grunn av at vi opererer helt i den nordligste grensen for hvor en kan produsere bygg, er eksempelvis tidlighet mye viktigere for oss, forteller Bergersen.

Grunnen til at de ønsker tidlige sorter, er flere. Det gir ofte bedre kvalitet på kornet, mindre groskader, mindre sopp og mindre akkumulering av soppgifter. Det gir også bønder mulighet til å spre høstetidspunktet utover høsten om man kombinerer tidlige og seine sorter. Tidlige sorter er også mer egnet for et større geografisk område, med mer variert veksttid.

HENTER GENER FRA PRIMITIV SORT

Om de så har identifisert en egenskap de vil ha inn i en kulturplante, starter jakten på en sort som har denne egenskapen. Og da må de ofte heve blikket ut over landegrensene.

– Genet vi er ute etter, kan eksempelvis komme fra en primitiv byggsort, og den kan ha sitt opphav i Etiopia eller Irak for den del. Problemet er at når vi krysser en kultivert sort med en mer primitiv sort, følger det med en hel rekke uønskede egenskaper som vi er nødt til å avle bort igjen, forteller Bergersen.

Og det er nå dette blir komplisert. Bygg er selvpollinerende. Det betyr at om du skal krysse plante A med plante B, er det ikke bare å sette dem ved siden av hverandre og krysse fingrene. For bygg pollinerer seg selv før det skyter, nede i bladslira.

– Vi åpner opp bladslira for å komme til akset, åpner alle korn og fjerner de hannlige forplantningsorganene på plante A, før vi etter et par dager tar pollen fra plante B og overfører til plante A, forklarer han.

Når så plante A setter frø, blir altså avkommet AB, og ikke den innavlede AA som den normalt skulle ha vært. Disse frøene inneholder 50 prosent av genene fra sort A og 50 prosent fra sort B. Men det er ikke godt nok for planteforedlerne. De fleste av genene fra plante B er de ikke interessert i.

– Det vi oppnår ved en krysning, er å skape en ny variasjon. Det er hundrevis av gener som rekombinerer på nye måter som gir variasjonen, sier Bergersen.

Men ofte vil de bare ha med én egenskap, eksempelvis bedre resistens mot en soppsykdom. Men de vil ikke ha lang veksttid, langt strå, mindre spiretreghet eller andre egenskaper som kan nedarves fra den primitive sorten som plante A ble krysset med. For å kvitte seg med disse egenskapene, må det brukes tid. Mye tid.

– Ofte gjør vi bare én krysning mellom plante A og plante B, som da gir ett aks med 20 til 30 frø. Disse frøene sår vi ut sommeren etterpå, i det som kalles generasjon F1, forteller Bergersen.

PLUKKER ENKELTINDIVIDER

På dette arealet med F1-frø høster Bergersen og hans kolleger mellom 50 og 100 gram frø, som kalles F2 og sås ut sommeren etterpå. F2-feltet kan gi mellom 1 000 og 2 000 individer, som gir foredlerne stor nok variasjon til at de kan begynne å plukke ut enkelte individer som ser ut til å ha de ønskede egenskapene.

– Vi plukker ut rundt 100 individer på bakgrunn av hva vi ser i feltet. Det er rimelig tilfeldig hvilke planter vi plukker, men vi prøver å se etter tidlighet og rett strålengde, sier Bergersen.

I F3, året etterpå, blir frøene fra hvert individ sådd ut på rader som er én meter lange, mens hver tiende rad er en kjent sort som de vet egenskapene til, slik at det skal være lettere å sammenlikne egenskapene til de ulike linjene.

– Alt dette går på erfaring, og det er bare egenskaper som har høy arvbarhet, sånn som strålengde, sykdomsresistens og tidlighet, vi kan plukke ut. Vi har ikke sjans til å se eksempelvis avlingsmengde, forklarer Bergersen.

Linjene som da kvalifiserer seg videre, høstes med sigd, og gir igjen rundt 100 gram såkorn, som blir sådd ut neste sommer igjen, i parseller som er fire og en halv kvadratmeter, i generasjon F4. Dette gir igjen en avling på to til tre kilo.

– Og her begynner vi å se på avling i tillegg til agronomiske egenskaper; vi kan også undersøke både protein og stivelse. I tillegg har vi også her parseller som ligger inntil med en kjent sort. Hvis vi skal foredle videre på en linje, bør den ha tilsvarende eller bedre egenskaper enn den kjente sorten.

LES OGSÅ: Høstbygg i vinden

RYKK TILBAKE TIL START

Året etterpå, i F5, sår de ut to parseller, gjerne på to forskjellige steder i landet, slik at linja kan prøve seg under ulike forutsetninger. På høsten plukker de ut 20 til 30 aks, og hele prosessen rykker tilbake nesten til start igjen med én meter lange rader igjen i F6. Fire år senere, når de høster F10, er de klare for del to av prosessen med å få fram en ny kornsort.

– Da er det tre prosesser som starter opp nesten parallelt. Sorten skal inn til det som kalles offisiell verdiprøving hos Mattilsynet, der den praktiske gjennomføringa er administrativt lagt til Bioforsk Apelsvoll. Testene går over tre år og går ut på å teste sorten opp mot sorter på markedet for egenskaper som tidlighet, avling, stråstyrke og sykdomsresistens, forklarer Bergersen.

Sorten skal også igjennom det som kalles en DUS-test, som inngår i et internasjonalt regelverk om rettigheter til såfrø. Dette er feltforsøk og lab-undersøkelser som skal sjekke om sorten er skillbar, ensartet og stabil. Passerer sorten de to testene, får Graminor sorten godkjent for opptak på norsk sortliste, og den kan rettsbeskyttes. Graminor kan da kreve inn lisenspenger fra såvareforretningene når de selger sorten videre til bønder. I tillegg må Graminor oppformere såkorn, slik at de har nok volum å selge til såvareforretningene om sorten blir godkjent.

– Da er vi omtrent på F13, og vi har mellom fem og ti tonn med prebasis som selges til såvareforretningene, om de er interesserte i sorten, forteller Bergersen.

Reportasjen fra Graminor kan du også lese i Norsk Landbruk nummer 12&13.