Nyhetsarkiv
Nyhetsbrev
Legg meg til
NORSØK
6630 Tingvoll
Telefon: +47 930 09 884
e-post: agropub@norsok.no Redaktør: Anita Land
Fagredaktør: Grete Lene Serikstad

økofunn

Fingerhjul

Ugras – en utfordring for mange

I løpet av neste år blir bokserien om plantevern og plantehelse i økologisk landbruk fra Bioforsk Plantehelse komplett, ved at det gis ut et femte bind om ugras i eng og beite. Forsker Lars Olav Brandsæter leder arbeidet med ugrasboka, og her forteller han om ulike oppgaver han arbeider med. Hva tenker han om de tiltakene vi i dag kan sette inn mot ugras i økologisk drift – og er det nye tiltak i sikte?

Ugras kan være en av de største utfordringene i økologisk drift. En av grunnsetningene som stadig gjentas er å tenke forebyggende og langsiktig for å ha kontroll over mengden ugras. I noen kulturer bør målet være 0-toleranse, mens ugras i andre kulturer kan bidra positivt til det biologiske mangfoldet. Ugrasplanter og –frø kan gi skjul eller mat til mange insekter, fugler og andre arter i kulturlandskapet, også arter som er til nytte for jordbruket. Ugrasartene kan være indikatorplanter ved at forekomsten gir en pekepinn om forhold i jorda. Gode eksempler er krypsoleie ved fuktige forhold, stemorsblomst ved lav pH og brennesle når det er rikelig tilgang på nitrogen.

 -Vi trenger mer kunnskap på det å forebygge ugrasproblemer, mener forsker Lars Olav Brandsæter.

Stor interesse for bøkene

Den første boka i serien om plantevern og plantehelse i økologisk landbruk gir en grundig gjennomgang av bakgrunn og biologi for aktuelle arter av ugras, skadedyr og sykdommer i ulike kulturer, og aktuelle tiltak mot dem. De tre andre bøkene går nærmere inn på skadegjørere for ulike kulturer. Brandsæter forteller at interessen fortsatt er stor for disse bøkene og at det jevnlig sendes ut bøker til ulike deler av landet, ja noen går også til våre naboland.

-Med det siste bindet om ugras i eng og beite er serien nærmest for komplett å regne. De tidligere bøkene i serien har omhandlet kulturer som korn, grønnsaker, potet, frukt og bær, men vi har manglet den desidert største kulturen i Norge, grovfór i form av eng og beite. Som en start på denne siste boka har vi har valgt å fokusere på ugras fordi vi vet at mange økobønder sliter med å kontrollere arter som høymole, hundekjeks og sivarter for å nevne noen, sier Brandsæter. -Mange arter fra ulike biologiske ugrasgrupper vil bli presentert, men de mest problematiske vil selvfølgelig få mest spalteplass. Ugrasets effekt på kvalitet og avlingsnivå vil også omtales. En viktig del av boka vil være en grundig gjennomgang av biologien til ulike ugrasarter, dette fordi det jo er selve fundamentet for hvordan ulike forebyggende og direkte tiltak bør utformes for best mulig kontroll av de ulike ugrasarter.

Ugras - en utfordring for mange

Krav til effektivitet og spesialisering utfordrer velbegrunnete sannheter om vekstskifte som et nødvendig forebyggende planteverntiltak. Vekstskifte gir mulighet til variert jordarbeiding. Planter med ulikt rotsystem og næringsopptak gir mer variasjon i forhold knyttet til jordas biologiske, kjemiske og fysiske egenskaper. Et vekstskifte uten kombinasjonen av ettårige kulturer og flerårig eng kan gi oppblomstring av ulike ugrasarter. 

-Med noen unntak, som f.eks. tunrapp og vassarve, kan vi vel hevde ganske sikkert at det er de flerårige ugrasartene som setter mest grå hår i hodet på økobonden (og forskeren….). Et mer variert vekstskifte betyr også mer hyppig jordarbeiding, noe som igjen er gunstig for kontroll av de typiske flerårige engugrasene som nettopp har ‘valgt’ enga som voksested fordi de fleste av dem er sensitive for plog og harv. Kort oppsummert kan man si at ugrasartenes sensitivitet for hhv. jordarbeiding og slått i stor grad er bestemmende faktorer for hvilke arter som vokser i eng, beiter eller åkerkulturer. Et unntak her er kveka som trives i de fleste grupper av kulturvekster. Hvis man har mulighet til det vil et gjennomtenkt vekstskifte med både eng og åkervekster være smart, i år med åker vil da de typiske engugrasene (eks. høymole) bli skadelidende og i engårene vil de typiske åkerugrasene (eks. åkertistel) reduseres betydelig.

Høymole og siv – lite velkomne i eng og beite

Høymole kan være svært problematisk i eng og beite. Er det god næringstilgang og god fuktighet i jorda framviser høymoleplantene en voldsom vekstkraft, både over og under jorda. Husdyrtråkk på beite og kjøreskader i enga gir høymolefrøene gode vilkår for spiring. Planter som får stå i fred i jordekanten kan gi en voldsom frøproduksjon. Høymolefrø kan under visse forhold overleve ‘vintersyklusen’ gjennom rundballer/silo, videre gjennom tarmen og til slutt husdyrgjødsla og kan dermed også potensielt spres effektivt. I den nye boka vil både egne og andres studier på faktorer som styrer høymolas overlevelse gjennom denne syklusen belyses og diskuteres nøye.

-Har man et høymoleproblem er gjenlegget en viktig faktor og vi vil i den nye boka fokusere på hva bonden her kan gjøre for å bøte på problemene. I et avsluttet prosjekt viste det seg blant annet at pløyedybde og pløyekvalitet i stor grad påvirket de gamle høymolerøtter sin mulighet til å sette nye skudd. Bruk av dekkvekst ga dessuten også færre høymoleplanter enn når graset ble sådd alene. Både disse faktorene og andre vil diskuteres nøye i den nye boka, sier Brandsæter.  

Lyssiv og knappsiv har i mange kystnære områder på Vestlandet blitt mer plagsomme de siste årene. De formerer seg vegetativt, men har også en stor frøproduksjon. Har plantene først etablert seg, sprer de seg raskt og det kan være vanskelig å bli kvitt problemet igjen.  Oksygentransport til røttene gjennom et porefylt vev i stengelen gjør at sivartene er godt tilpassa våt og pakka jord.

Brandsæter deltar i et forskningsprosjekt om lyssiv og knappsiv, og forteller at foreløpige resultater viser at mengde opplagsnæring i plantene er minst fra midten av juli og utover i august, og at konsentrasjonen av opplagsnæring er størst om våren. Disse resultatene samsvarer godt med resultat fra feltforsøk hvor man pusset ned sivet med ryddesag eller beitepusser til ulike datoer, der nedpussing på sensommer eller høst var svært effektivt i motsetning til om dette ble gjennomført om våren eller tidlig om sommeren. Beitepusser var mindre effektivt enn ryddesag siden mye av stengeldelen ble etterlatt, men beitepusser var mer praktisk for bruk på større arealer. Brandsæter sier videre at både karbohydratanalysene og klimakammerforsøk indikerer et tydelig svakt punkt i livssyklusen til siv på sensommeren (august).

De siste årene har det dessuten også vært gjennomført et omfattende hundekjeksprosjekt i regi av Bioforsk, siste nytt om biologien og bekjempelse av dette ugraset vil selvfølgelig også få sin plass i boka!

Nye direktetiltak mot ugras

Det har skjedd mye innen utvikling av utstyr for ugraskontroll siden de første økobøndene monterte Korsmos ugrasharv for hest på traktoren eller bøyde ryggen for å luke. Også innen konvensjonelt landbruk er det interesse for ikke-kjemiske tiltak, noe som gjør markedet større og mer interessant for dem som utvikler og selger slikt utstyr. Et godt eksempel på dette er langtindharv for ugrasharving i korn, som har vist seg å ha en gunstig tilleggseffekt i form av skorpebryting. Dette ser konvensjonelle kornbønder god nytte av.

Det er relativt sjelden at vi får helt nye redskapstyper på markedet for ugraskontroll, mye av utviklingen i dag går heller i den retning av hva vi kan kalle «ugrasroboter». Her brukes gjerne velkjente arbeidsorgan men kombineres med «maskinsyn» som gjør at arbeidsorganet målrettet skåner kulturplantene og gjør tiltaket der ugraset finnes. Eksempler her er radrensere som i tillegg til å ta ugraset i ganger også bekjemper ugraset som vokser inne i planteraden, men likevel skåner kulturplantene. Slike redskap er ikke bare «science fiction» i dag, men faktisk kommersielt tilgjengelige.

Også når det gjelder høymole i grasmark pågår det aktivitet i utlandet med konsepter hvor redskapen finner høymola og går målrettet til verks mot den. Brandsæter kan videre fortelle at Bioforsk i dag har et nytt prosjekt hvor den svenske ugraskniven «CombCut» utprøves for selektiv nedkutting av høymole i eng.  I samarbeid med Kverneland og Høyskolen i Hedmark testes dessuten nå to nye prototyper for bekjempelse av rotugras i kornomløp, kanskje kan disse nye redskapstypene også være aktuelle i enga.

Samtidig er det viktig å være klar over at noe av dette nye utstyret er svært avansert og kostbart, noe som krever store arealer for å kunne forsvare investeringen.

Veien videre

-«Til slutt, Lars Olav, hva ser du som de største ugras-utfordringene i økologisk landbruk framover- hva bør vi arbeide med i framtida?»

 -For det første tror jeg vi trenger mer kunnskap på det å forebygge ugrasproblemer, hvis vi kan greie å dyrke våre kulturplanter på en slik måte at det reduserer behovet for direktetiltak inne i kulturen ville det både være helt i tråd med målsetningene for økologisk landbruk, implisitt at det sannsynligvis også vil lette arbeidshverdagen for økobonden. God jordstruktur, balansert næringstilførsel, god konkurransevne hos kulturplantene og et gjennomtenkt vekstskifte er sentrale stikkord her. Men vi vet jo at dette ikke løser alle problem og da gjelder det å ha tilgang til gode direktetiltak for bruk inne i kulturen i tillegg.

Brandsæter avslutter med å si at satsingen de siste tiårene på økologisk landbruk i Norge har gitt svært verdifulle bidrag både mht. å ta vare på, og dessuten videreutvikle kunnskapen innen grunnleggende ugrasbiologi. Dette kommer i tillegg til all ny kunnskap innen tiltak for ikke-kjemisk kontroll av både ett- og flerårige ugras.

I likhet med de andre bøkene, finansieres arbeidet med utgivelsen av boka for eng og beite av Landbruksdirektoratet, i tillegg til en egenandel fra Bioforsk. Det siste bindet i serien vil bare bli utgitt elektronisk.

Tidligere utgitte bøker i serien «Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk»:

Plantevernbok øko frukt og bær
  • Bind 1: Bakgrunn, biologi og tiltak
  • Bind 2: Grønnsaker og potet
  • Bind 3: Korn, oljevekster og kjernebelgvekster
  • Bind 4: Frukt og bær

Bøkene kan kjøpes fra Bioforsk Plantehelse, plantehelse@bioforsk.no eller tlf. 926 07 467

Bøkene kan lastes ned fra www.agropub.no/id/7682.0

Bøkene er (i litt redigert versjon) dessuten tilgjengelige gjennom Bioforsk sitt «Plantevernleksikonet», se fane «Økologisk» på http://leksikon.bioforsk.no/

Kapitler kan lastes ned fra www.agropub.no/id/7682.0

Plantevernbok øko frukt og bær