Gjødsel & næring
Foto 1: Et utvalg av spretthalearter som er vanlige i eng og kompost. Bildet er tatt gjennom lupe med ca 20 gangers forstørrelse. Foto: Reidun Pommeresche.

Spretthalenes forunderlige verden-

Spretthaler (Collembola) er små dyr som lever i vegetasjonen, i strølaget og litt ned i selve jorda. De spiser i hovedsak planterester, sopphyfer og mikroorganismer og er selv mat for andre dyr. Dermed bidrar de til sirkuleringen av næringsstoffer i jord. Navnet har de fått fordi de har en hoppegaffel som gjør det mulig for disse dyra å sprette langt av sted.

Ved Bioforsk Økologisk har vi fått mulighet til å undersøke spretthaler i jordbruksjord på Tingvoll gard på Nordmøre gjennom prosjektet SoilEffects (2010-14), og midler fra Artsdatabanken. Alle foto unntatt 1 og 7 er av spretthaler fra SoilEffects sitt forsøksfelt i eng på Tingvoll gard. Eksakt lengde på dyrene ble ikke målt, så de lengdene som er oppgitt er typiske lengder for artene (Fjellberg 1998, 2007).

Finnes overalt og kan hoppe langt
Spretthaler er små leddyr med tre par bein, to antenner og en hoppegaffel til å sprette med. Lengden varierer fra under 0,5 mm til over 5 mm, målt uten at hale og antenner er medregnet. I verden er det beskrevet mer enn 6000 ulike arter. De finnes i alle habitattyper på land. Mest vanlig er det å finne dem i lavere vegetasjon, og i de øvre 2-3 cm av strø og jordlag. Vi kan se dem ved sjøen, oppå vann og vannpytter, men ikke i selve vannmassene.

Det finnes minst 334 arter spretthaler i Norge, fordelt på 19 ulike familier (Kålås et al., 2010). Navnet spretthale knyttes til en gaffelformet utvekst (furca) på bakkroppen (Foto 3, 5 og 6). Denne hoppegaffelen er todelt ytterst (Foto 6), og vanligvis foldet inn under dyret. Når den løses ut, spretter dyret bortover bakken. Noen kan hoppe mer enn 50 ganger sin egen kroppslengde i ett hopp.

Lever av planterester og sopp
De fleste spretthaler lever av sopphyfer, planterester og ulike mikroorganismer og er viktige byttedyr. Noen spiser også alger, pollen og soppsporer. Arter fra noen slekter (eks. Friesea, Foto 4) er rovdyr og spiser nematoder, hjuldyr, andre spretthaler og deres egg (Hopkin, 2007). Spretthaler bidrar til omdanning av organisk materiale og sirkulering av næringsstoffer. Enkelte arter gnager på levende planter og kan lage små hull i bladene på frøplanter. Spretthaler er viktig føde for en del edderkopper, biller, midd og insektspisende fugler.

Utseende gjenspeiler levested
Det finnes fargerike (lilla, blå, gule, grønne) store spretthaler (4-5 mm) med og uten striper og flekker. Disse har ofte lange hår på kroppen, tydelige øyne, en lang hoppegaffel og antenner som kan være mye lengre enn selve kroppen.(eks.Foto 3). Så har vi mange små, hvite, grå eller gjennomsiktige arter (< 2 mm). De har dårlig utviklede øyne, dårlig utviklede hoppegafler eller små torner, korte bein og dårlig utviklede antenner (Foto 2). Selv om disse artene er mindre fargerike, er det imidlertid stor variasjon også innen denne gruppa.

 

Foto 2.  Små, hvite spretthaler er vanlige i jordbruksjord. Nederst tre individ av Mesaphorura macrocheata (lengde 0,7 mm), øverst to individ av  Protaphorura armata (lengde 1,8 mm). Disse artene mangler hoppegaffel, som vist av navnet «aphorura», «uten hale».

Foto: Reidun Pommeresche.

 

Variasjoner i utseende gjenspeiler levestedet til disse små dyra. Flest fargerike, store arter lever i vegetasjon, strøsjikt og øvre jordlag, mens de fleste hvite artene lever lenger nede i jorda, mellom jordpartikler og i små hulrom. Nede i jorda kommer ikke farger, hoppegafler og lange antenner til særlig nytte, derfor har disse artene generelt korte ekstremiteter og lite pigmentering. I eng og landbruksjord er det flest arter med mellomlange antenner og litt farger, samt mange ulike små, hvite og gråaktige arter.

Foto 3. Denne store arten, Pogonognathellus flavescens (4-5 mm), fant vi ett individ av i en jordprøve i enga på Tingvoll gard. Den har lange antenner (en er knekt) og en kraftig hoppegaffel som på bildet peker vinkelrett ut fra kroppen (pil). P. flavescens lever i mose og i strøsjiktet, og er mest vanlig i skog.

Foto: Reidun Pommeresche.

 

Foto 4. Friesea truncata er en liten, kompakt art (1 mm) med korte bein og korte antenner. Den har torner på enden av bakkroppen og ingen synlig hoppegaffel. Arten lever i mange ulike habitat, vi fant den i eng. Denne arten lever av andre smådyr i jorda.

Foto: Reidun Pommeresche.

 

 

Kjønnet og ukjønnet formering
Både kjønnet og ukjønnet formering er vanlig hos spretthaler. Ukjønnet formering skjer ved at ubefruktede egg fra hunner utvikles til nye individer (partenogenese). Generelt formerer små, jordlevende arter seg ukjønnet i stabile, forutsigbare omgivelser. Arter som lever på overflaten, og arter som lever i mer ustabile miljø formerer seg gjerne kjønnet. Noen arter, som Mesaphoura macrochaeta (Foto 2)  «velger» formeringsmåte etter omgivelsene. Mesaphorura macrochaeta, som er en vanlig art i Norge, formerer seg ukjønnet i stabile og forutsigbare miljø, og  kjønnet  i ekstremhabitater som havstrender og forurenset jord. Under norske forhold vil de fleste arter reprodusere seg med bare en generasjon i året, og formeringen skjer gjerne om sommeren.

Eggene legges som regel i klaser i hulrom i jorda eller under steiner. Flere hunner kan bruke samme sted. Utviklingen av eggene avhenger av temperaturen. I laboratoriet klekket egg fra Entomobrya nivalis etter 25 dager ved 9 ºC, og etter bare 7 dager ved 20 ºC (Fjellberg, 1998). Noen arter overvintrer som egg og klekkes om våren, mens de fleste overlever som voksne eller juvenile. I likhet med andre leddyr og insekter overlever de kulde ved å produsere en slags frostvæske som gjør at vannet i cellene ikke fryser. Noen arter er faktisk aktive også om vinteren.

Skifter hud flere ganger
Spretthaler skifter hud og gjennomgår et varierende antall juvenile stadier før de er voksne (Foto 5). Hos noen arter, og under varme forhold, skjer hudskiftene raskt og individene blir voksne på noen uker. I svært kalde strøk kan det gå to år fra et individ klekkes til det er blitt voksent. Også de voksne skifter hud og veksler mellom reproduktive og ikke reproduktive stadier. Noen dør ganske snart etter egglegging, mens andre lever opp til ett år eller lenger (Hopkin, 2007). Det dannes ny hud (culticula) under den gamle, før dyret «kryper ut» av den gamle huden.

 

Foto 5.  Isotomurus graminis (2,5-3 mm) er en  vanlig art i norsk jordbruksjord. Øverst et voksent eksemplar med hoppegaffelen (pil) foldet inn under bakkroppen, nederst et juvenilt eksemplar med hoppegaffelen utstrakt.

Foto: Reidun Pommeresche.

 
 

Foto 6.  Øverst et eksemplar av  Dicyrtomina minuta (lengde 2,5 mm, legg merke til den todelte hoppegaffelen), under to eksemplarer av Deuterosminthurus sp. (lengde 1,0 mm). Disse artene er vanlig i strø  og vegetasjon i skog og myr.

Foto: Reidun Pommeresche.

 

Litt om artsbestemmelse
Det er krevende å artsbestemme spretthaler fordi dyrene er veldig små, og har mange «uferdige» ungdomsstadier. Kjennetegnene som brukes til artsbestemmelse er farge, hvordan kroppsleddene ser ut, hvordan antennene er satt sammen, hvordan øynene er bygget opp, og antall og plasseringer av ulike hår og torner på bakkroppen. Disse kjennetegnene er først skikkelig utviklet hos voksne, kjønnsmodne individer. Fargene kan  forsvinne ved forbehandling og lagring, og variere mellom individer og funnsteder. Det er heldigvis langt enklere å bestemme et individ til familie og slekt enn til art. Bestemmelsesnøkler som kan brukes er Fjellberg (1998, 2007) og Hopkin (2007).

Foto 7. Spretthaler deles i to underklasser etter kroppsfasong. Til venstre en typisk leddspretthale, Entomobryomorpha,  med en langstrakt og tydelig leddelt kropp som minner om en reke. Til høyre to typisk kulespretthaler, Symphyleona, som likner små kaniner. Foto: Arne Fjellberg.

Forstørrelse og forbehandling
Til artsbestemmelsen trengs det en stereolupe som forstørrer 40 ganger og et mikroskop som kan forstørre minst 400 ganger. Mange ulike former og farger kan likevel sees ved bare 10-20 x forstørrelse slik som på Foto 1. For enkelte arter må individene gjøres gjennomsiktige ved varmebehandling i en dråpe av melkesyre og glyserol (3:1). Dette for å kunne observere karaktertrekk ved høy forstørrelse i mikroskop.

Ulike innsamlingsmåter
Man kan samle spretthaler ved å svinge en insekthåv i vegetasjonen, grave ned små glass som dyra havner ned i, samle strørester fra bakken eller ta ut prøver med jord. Jordprøver med gras og røtter settes med toppen ned i en utdrivningstrakt med finmasket nett i bunnen (Foto 8). Håndplukket strø kan legges rett på nettet. Lyset og varmen over gjør at dyra trekker nedover og faller ut av trakten og ned i et glass med etanol. Ved å legge jordprøver med toppen ned kommer de største dyra som lever i overflaten først ut av prøven, og kiler seg ikke fast i jorda.

Fotoserie 8: Innsamling og utdrivning av spretthaler fra jordprøver. A) En metallring bankes forsiktig ned i jorda, skjæres løs og lukkes for at spretthalene ikke skal rømme. B) Prøven tas ut av metallringen og legges på en nettingduk med toppen ned. C) En 40 W lyspære varmer opp jorda, og dyrene vil trekke seg unna varmen og nedover i jorda. D) Utdrivningsutstyret sett fra siden. Dyra faller ned i et glass under utdrivningstrakten. Selve utdrivningen av dyra tar ca. en uke for en prøve på ca. 1 dl slik som på bildene.

Litteratur

  • Fjellberg, A. 1998 and 2007. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica. Vol. 35 Part I and Vol. 42 II.
  • Hopkin, S. 2007. A key to the Collembola (Springtails) of Britain and Ireland. Occational Publication 111. Field Studies Council (FSC) Publication, 245 ss.

 

{F6AA7E35DF5C}

{F6AA7E35DF5C}