Emne

Bærekraftig utvikling i norsk landbruk

Økologisk landbruk en vegviser?

Landbruket, som de fleste andre næringer, er under kontinuerlig utvikling. Det norske landbruket er styrt gjennom nasjonale reguleringer, samtidig som vårt landbruk på ulike vis også er en del av det globale samfunnet.

Økologisk landbruk tilbyr en plattform for bærekraft, bygd på fire prinsipper om landbrukets bidrag til helse, økologi, rettferdighet og varsomhet. Denne plattformen er økologisk landbruk sitt viktigste bidrag til en bærekraftig utvikling av alt norsk landbruk.

Bærekraftig utvikling beskrives av Brundtland-kommisjonen som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Dette gjelder både økonomisk, sosialt og miljømessig.

åsprongIllustrasjonsfoto. Foto: Bioforsk Økologisk

Få begreper vekker så mye følelser i oss og skaper så mye debatt. Vi er alle avhengige av en bærekraftig utvikling for at vi skal overleve som samfunn.  Hvilke deler av en samlet bærekraftig utvikling vi legger vekt på vil avhenge av ståstedet vårt. En mor som mangler mat og rent vann til sine barn vil ha et annet perspektiv enn en klimaforsker som vurderer framtidas farer med klimaendringer og vannet som stiger – og også et annet perspektiv enn bonden som ser at etterkommerne ikke vil overta gardsdrifta fordi slitet blir for hardt og lønnsomheten for dårlig. Begrepet bærekraft vil aldri bli entydig fordi så mange faktorer påvirker det. Kortsiktige interesser og lokale eller nasjonale mål kan stride mot mer globale og langsiktige interesser.

Er norsk landbruk bærekraftig?

Midt oppe i de globale utfordringene bor vi i det rike oljelandet Norge. Vi har nok penger til å importere både mat og innsatsmidler til landbruket. På energibasis importerer vi ca. 50 % av maten vi spiser og 50 % av kraftfôret til husdyra fra utlandet (1). Fôrimporten beslaglegger 2,5 millioner daa matjord i andre land (2). Importert soya dyrkes ofte med kjemiske sprøytemidler som ikke er tillatt i Norge. Produksjonen trenger store mengder av den, i verdenssammenheng, begrensede ressursen vann. Samtidig har vi i Norge et ubrukt potensiale på ca. 1 mrd. fôrenheter i utmarka.

Lønnsnivået i Norge er høyt og landbruket klarer ikke å konkurrere med lønningene ellers i samfunnet. Mange gårdbrukere sliter med en stor gjeldsbyrde og et stort arbeidspress. De driver ofte et mye større areal enn før, og mange har leiejord spredd rundt i bygda. Dette gjør det vanskeligere å utnytte egne ressurser, samtidig som bruken av innsatsfaktorer utenfra øker. Tiltak som landskapsskjøtsel blir basert på idealisme. 

Det er antatt at klimaendringer i liten grad vil påvirke naturgrunnlaget for landbruk i Norge. Kanskje det blir noe varmere, villere og våtere, men det er forventet små endringer i forhold til andre steder i verden. Mye utmark, store ubebodde områder og lite dyrka mark fører til at presset på natur, grunnvann og vassdrag blir mindre i Norge enn i mange andre land.

Vannforekomster i jordbruksområder har imidlertid ofte dårlig vannkvalitet også her (3). Vannkvaliteten er nedsatt på grunn av erosjon, næringsstoff- og pesticidavrenning. I norske vannprøver tatt i jordbruksområder i tidsrommet 1995-2008 ble det påvist 49 ulike pesticider. De fant pesticidrester, eller deres viktigste metabolitt, i 76 % av prøvene fra bekker og elver. I 12 % av prøvene var det konsentrasjoner av disse stoffene over MF (indeks for miljøfarlighet) (4). I årene 1997-2007 ble det påvist 20 ulike pesticider i 100 av totalt 160 prøver av drikkevannsbrønner. 45 % av funnene overskred grensen for hva som er tillatt i drikkevann. Statens arbeidsmiljøinstitutt har påvist en klar sammenheng mellom bruk av visse kjemiske sprøytemidler og forekomsten av en del kreftformer hos barn på gardsbruk hvor slike midler ble brukt, i data fra 1952 til 1991 (6).

I løpet av de siste hundre årene har menneskelig aktivitet økt mengden nitrogen som hvert år blir biologisk tilgjengelig, til om lag det dobbelte.  Mengden nitrogen og fosfor som tilføres norske gårder gjennom kraftfôr og gjødsel er betydelig større enn mengden som fjernes i solgte produkter. Norsk landbruk har et årlig overskudd av nitrogen på 12 - 13 kg per daa, størst er dette overskuddet i husdyrområdene (7). En beregning basert på NILF sine dekningsbidragskalkyler fra 2007 viste et gjennomsnittlig nitrogenoverskudd på melkeproduksjonsbruk i husdyrdistrikt på rundt 17 kg nitrogen per daa og år (8). Overskuddet var henholdsvis 15, 26, 18, 15 og 14 kg per daa og år på Østlandet, Jæren, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge (9). En mer detaljert undersøkelse på 46 melkeproduksjonsgårder i Møre og Romsdal i 2009 fant et overskudd på 17 kg nitrogen og 1,4 kg fosfor per daa (10).

Større tilførsler av nitrogen og fosfor enn det som brukes i landbruksproduksjonen fører til stor fare for tap av fosfor og nitrogen og dermed forurensningsfare. Her kan nevnes økt algevekst og gjengroing i innsjøer og elver, og økning av nitratinnhold i grunn- og overflatevann, noe som kan gi helseskadelige mengder av nitrat i drikkevannet. Store områder av verdenshavene, gjerne nær utløpet av store elver, kalles ”døde soner”. Nesten alt liv er forsvunnet her på grunn av oksygenmangel, fordi tilførselen av nitrogen og andre næringsstoffer gir gode vilkår for algevekst. En regner med at omtrent 245 000 km2 havområder nå er slike døde soner. Norske landbruksutslipp til havet mellom svenskegrensa og Lindenes utgjorde i 2007 259 tonn fosfor (47 % av totalt utslipp) og 10 932 tonn nitrogen (55 % av totalt utslipp) (11).

Landarealene påvirkes også av økte nitrogen-mengder. Nitrogen i forskjellige former fraktes over lange avstander med vind og vær og faller ned sammen med nedbør eller som del av gasser eller partikler. Det avsettes årlig over 1 kg nitrogen per dekar på Vestlandet gjennom nedbøren (12).

Energiforbruket ved framstilling av nitrogen til kunstgjødsel er stort, og mye av energien som blir brukt stammer fra fossilt brensel. Det brukes energi tilsvarende 1 kg olje til hvert kg nitrogen som framstilles. Ved produksjon av kunstgjødsel-nitrogen produseres både karbondioksid og lystgass, N2O. Utslippene av disse gassene ved produksjon av kunstgjødsel brukt i norsk landbruk, omregnet til CO2 –ekvivalenter, var 537 000 tonn i 2005 (13). De siste årene er denne mengden noe redusert, fordi nye rensemetoder har redusert utslippet av lystgass per kg nitrogengjødsel. Gjødsel fra Yara, brukt i Norden, slipper likevel ut inntil 4 kg CO2 –ekvivalenter per kg nitrogengjødsel ved produksjon (14). Nitrogen på avveier bidrar også til økte utslipp av drivhusgassen lystgass (N2O). Forskere har beregnet at menneskelig aktivitet årlig bidrar til utslipp av ca 5.6-6.5 millioner tonn lystgass-nitrogen til atmosfæren (15). Jordbruket bidrar med en stor del av dette, ca 4.3-5.8 Tg, det vil si rundt 80 % av de totale årlige utslippene. Disse bidragene fra jordbruket stammer fra kjemisk og biologisk nitrogenfiksering. Det er beregnet at 3-5 % av alt det nitrogenet som blir gjort biologisk tilgjengelig gjennom slik fiksering, blir omdannet til lystgass (15).

Det er svært begrensede mengder lett tilgjengelig fosfor i verden. Med dagens forbruksnivå vil disse ressursene ta slutt om ca. 100 år (16). Selv med reduserte gjødslingsnormer, importerte Norge i 2008-09 7000 tonn fosfor til gjødsel (17), i tillegg til fosfor i importert kraftfôr.

Hvilke kriterier skal vi legge til grunn for en bærekraftig utvikling av norsk landbruk?

Samfunnet trenger et landbruk som:

  • produserer nok mat med god kvalitet uten rester av uønskede stoffer
  • har en økonomi som bonden kan leve av
  • har varsom bruk av begrensede ressurser og sikrer god jordfruktbarhet på lang sikt
  • bidrar så lite som mulig til lokal og global forurensing
  • opprettholder biologisk mangfold
  • har en god sosial status

Helt grunnleggende for landbruket er produksjon av mat. Mange hevder at for å sikre god matforsyning må matproduksjonen i Norge økes. Det er imidlertid svært uheldig for vår nasjonale matforsyning dersom vi fortsetter å øke kjøttforbruket vårt, kaster like mye mat som i dag, fortsetter å bygge ned god matjord, lar områder ligge brakk og slutter å beite utmark. Fra 1959 til i dag er årlig kjøttforbruk i Norge omtrent fordoblet, og ligger i dag på ca 50 kg rent kjøtt per person (18). Rundt en fjerdedel av maten som omsettes i Norge, kastes (19). I tillegg kommer brukbar mat som komposteres eller brukes som dyrefôr. Rundt 13 000 daa dyrka og dyrkbart jordbruksareal omdisponeres årlig (20). I tillegg blir mye jord i marginale områder liggende brakk. Antall beitedyr i utmarka synker. I år 2010 var det f.eks bare 2 900 setre som søkte om tilskudd (21). Disse faktorene betyr mer for vår nasjonale sjølforsyning enn økt produksjonen per dekar.

Det er negativt for den globale matforsyningen dersom vi i Norge, for å øke egen matproduksjon, øker forbruket av jordas begrensede ressurser på bekostning av land som har mindre å rutte med. Dersom Norge skal bidra til å bedre matforsyningen i land med sult, må vi bygge vår matproduksjon på egne ressurser og stimulere til en bedring av jordfruktbarhet og lokal matforsyning i land med matmangel. Økologiske landbruksmetoder har vist seg å øke avlingene i en rekke utviklingsland nettopp på grunn av økt jordfruktbarhet, bedre vekstskifte og bedret resistens mot tørke. Klimaendringer med påfølgende fare for flom og tørke er noen av de største truslene mot verdens matvareproduksjon. Skal norsk landbruk være bærekraftig, er det derfor viktig at vi i produksjon, distribusjon og konsum av mat også har fokus på reduksjon i utslipp av klimagasser.

Hva har økologisk landbruk å bidra med i en bærekraftig utvikling?

Om lag 2 700 matprodusenter i Norge velger å ikke bruke kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler (22). Dette er hjelpemidler som kunne ha gjort det lettere å bekjempe ugras, sjukdommer og skadedyr, gitt store arbeidsbesparelser og økt avlingsnivået også under ugunstige forhold. I stedet velger de å drive økologisk.

For å kunne lykkes med økologisk drift må agronomi være i fokus. I stedet for å optimalisere én og én faktor, er gardbrukere, veiledere og forskere som jobber med økologisk landbruk avhengige av å se hele gardsdrifta i sammenheng. Det jobbes derfor med å sikre god næringsforsyning og å unngå problem med dårlig vekst, sykdommer, skadedyr og ugras. Nye metoder innen økologisk drift kan overføres til det konvensjonelle landbruket og bidra til økologisering av hele landbruket. Eksempler på dette er redusert bruk av kjemiske midler mot sjukdommer, skadedyr og ugras, økt bruk av kløver og andre belgvekster, bedre utnytting av egenprodusert fôr og husdyrgjødsel, og optimaliserte vekstskifter. Interessant nok ser det ut til å være mindre problemer med mykotoksiner i økologisk enn i konvensjonell kornproduksjon.

Det er imponerende hvordan dyktige agronomer utnytter ressursene gjennom faglig innsikt, lokal tilpassing og godt handverk. Det har mange ganger vært fristende å ta med skeptikerne til noen av de dyktigste økobøndene for å vise fram hva som er mulig å få til med bruk av lokale ressurser. Her er det på sin plass å nevne at det også fins dyktige konvensjonelle bønder som er opptatt av bærekraft. Mange av disse har utviklet gode metoder som også økologisk landbruk kan lære mye av.

Basis for økologisk landbruk er nedfelt i de fire grunnprinsippene om helse, økologi, rettferdighet og varsomhet, vedtatt av paraplyorganisasjonen International Federation of Organic Agriculture Movements – IFOAM. Visjonen om et bærekraftig samfunn som rettesnor for ulike valg i gardsdrifta er, ved siden av faglig dyktighet, det som ofte gjør det så lærerikt og inspirerende å komme på en godt drevet økologisk gård. Disse gardbrukerne viser hvordan økologisk landbruk kan være en praktisk konsekvens av ønsket om et mer økologisk bærekraftig samfunn.

Norske forskere og veiledere har gjennom mange år arbeidet med å skaffe fram kunnskap om grunnleggende agronomi tilpasset økologisk driftsform. Mye av dette er nå utgitt i ulike former. Det finnes blant annet bøker om økologisk plantevern, jord- og plantekultur, hagebruk og husdyrhold. På nettstedet Agropub og i tidsskriftet “Økologisk landbruk”, publiseres fortløpende agronomiske artikler om nødvendige tiltak, praktiske tips og utfordringer i å lykkes med en økologisk produksjon.

Hva skal til for at økologisk landbruk skal være en veiviser for en bærekraftig utvikling? 

Et økologisk landbruk som ikke møter utfordringer knytta til bærekraft er i ikke i tråd med den grunnleggende forståelsen og definisjonen av denne driftsformen. Regelverket på nasjonalt nivå og EU-nivå er en praktisk tolkning av de grunnleggende prinsippene, og bondens praksis en tolkning av reglene. Oppfyller man bare regelverkets minstekrav, kan man ha en praksis som antakelig ligger langt fra det forbrukerne forventer av en økologisk gård. Forskning og utvikling for å opprettholde minstekrav er verken egnet eller effektiv bruk av forskningsressurser. For at økologisk landbruk skal kunne bidra til en økologisering av alt landbruk, er det viktig at prinsippene og visjonen for økologisk landbruk ligger til grunn for utviklingen innen driftsformen. Dette gjelder både for de valg som bonden gjør, landbrukspolitiske virkemidler, forskning og rådgiving.

Økologisk landbruk er en ung driftsform, og også i denne driftsformen er det mange utfordringer for å sikre en bærekraftig produksjon. Noen eksempler på dette følger nedenfor.

Fordi det på en del gårder fjernes mer næringsstoff med varer som selges enn det som tilføres, tæres det på jordas reserver. Innholdet av fosfor og kalium i jorda går ned på en god del økologiske gårder. Der fosforinnholdet i jorda er høyt, er nedgangen bare en fordel fordi forurensningsfaren reduseres, men det er en utfordring der innholdet er lavt. Det er derfor viktig å få til en bedre tilbakeføring av næringsstoff fra samfunnet rundt, og et bedre samarbeid mellom økologiske gårder som driver med og uten husdyr. Dette kan også være med og bedre avlingsnivået på gårder som driver med økologisk kornproduksjon. Samtidig opprettholder enkelte gårder et høyt avlingsnivå selv om en ut fra jord- og planteanalyser skulle tro at dette ikke var mulig.

Regulering av ugras, spesielt i korn, er en utfordring, spesielt i husdyrløse dyrkingssystem uten eng i vekstskiftet. Noen gardbrukere praktiserer fortsatt brakking for å tyne flerårig ugras. Dette kan føre til store erosjonsproblem og uønsket næringstap. En del gardbrukere bruker hyppig slått grønngjødsel som en måte å regulere ugras på. Dette bidrar også til å forbedre jordfruktbarheten på lengre sikt. Dersom grønnmassen blir liggende på bakken kan det, spesielt på god jord, imidlertid føre til forurensing.

Mange husdyrgårder er avhengig av å importere store mengder kraftfôr for å opprettholde produksjonsnivået. En overgang til økt selvforsyning vil føre til en produksjonsnedgang som må kompenseres om gårdens inntekter skal opprettholdes.

Vi trenger forskning som viser hvor mye det koster for en gardbruker å ta driftstekniske valg i tråd med visjonene for et bærekraftig økologisk landbruk. Dette for at det skal være mulig å føre en landbrukspolitikk som støtter opp om slike valg. Viktige stikkord er langsiktig næringsforsyning, ugrasregulering og plantehelse, bevaring av biologisk mangfold, redusert bruk av fossil energi, dyrevelferd, matkvalitet og lokal mat- og fôrproduksjon. Utfordringene på hver gård må ses i sammenheng med andre deler av samfunnet, ressurstilgang, forurensing og global matforsyning.

Så lenge samfunnet ellers ikke er bærekraftig vil det ikke være mulig å oppnå et virkelig bærekraftig landbruk. Visjonen som økologisk landbruk arbeider for å realisere er godt egnet som rettesnor for en bærekraftig utvikling både for samfunnet som helhet, og for landbruket spesielt.

KILDER

  1. Nærstad, A. & O.-J. Christensen 2011. Norges nye Toten. Klassekampen 1.3.
  2. Christensen, O.-J. 2009. Norsk landbruk i et internasjonalt perspektiv. I:Norsk landbrukspolitikk i et internasjonalt perspektiv. Norsk Bonde- og Småbrukarlag, s.23
  3. Bechmann, M. 2010. Vannkvalitet. I: Bærekraftig landbruk. Utfordringer, muligheter og kunnskapsbehov. Bioforsk Fokus 5 (3), s 60-66
  4. 4 Ludvigsen, G. & O. Lode 2010. Jord- og vannovervåking i landbruket. Resultater fra overvåking av pesticider i bekker og elver i Norge 1995-2008.  Bioforsk Rapport 5(84)
  5. Ludvigsen, G., A. Pengerud, K. Haarstad, J. Kværner & G. Tveit 2008. Pesticider i grunnvann i jordbruksområder. Resultater fra pilotstudie ev ni prøveområder (NO-GRUP). Bioforsk FOKUS 3 (1), s. 188-189.
  6. Kristensen, P. 1997. Helse hos barn av bønder – hvilken rolle spiller plantevernmidler? Grønn Forskning nr 2, s. 12-14
  7. Bleken, M.A. & L. R. Bakken 1997. The nitrogen cost of food production: Norwegian society. Ambio, Vol 26, no 3, pp. 134-142
  8. NILF 2007. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Driftsgranskinger i jordbruket 2007 (http://www.nilf.no/Driftsgranskinger/Bm/2007/hoved.shtml)
  9. Hansen, S., J. Morken, L. Nesheim, M. Koesling & G. Fystro 2009. Reduserte nitrogenutslipp gjennom bedre spredningsrutiner for husdyrgjødsel. Bioforsk Rapport 4 (188), 47 s.
  10. Lyche, A. 2010. Beregninger av nitrogenbalansen på 50 gårdsbruk i kommunene Midsund, Fræna, Gjemnes, Surnadal og Rindal. Rapport Landbruk Nordvest, Sunndalsøra, 15 s.
  11. Gundersen, G.I., A.S. Bye, G. Berge, B. Hoem & S. S. Knudtsen 2009. Jordbruk og miljø. Tilstand og utvikling 2009. Rapportar 2009/37, Statistisk Sentralbyrå, 102 s.
  12. Aas, W., A.-G. Hjellbrekke, L.R. Hole & K. Tørseth 2008. Deposition of major inorganic compounds in Norway 2002-2006. NILU Oppdragsrapporter – OR nr 72
  13. Vermes, T. 2006. Store utslipp fra kunstgjødsel. Nationen
  14. Yara 2010. Klimaavtrykk. Klimapåvirkning ved gjødsling og mulige tiltak. Brosjyre, 8 s.
  15. Crutzen, P. J., A.R. Mosier, K.A. Smith, K. A. & W. Winiwarter 2008. N2O release from agro-biofuel production negates global warming reduction by replacing fossil fuels. Atmospheric Chemistry and Physics 8, 389-395.
  16. Grønlund, A. 2006. Fosfor – en framtidig knapphetsressurs. Bioforsk Fokus 1(3), s. 14-15.
  17. 17 Bye A.S., P.A. Aarstad, A. I. Løvberget, G. Berge & B. Hoem 2010. Jordbruk og miljø. Tilstand og utvikling 2010. Rapportar 2010/48, SSB, 122 s.
  18. 18 Svennerud, M. & G. Steine 2011. Beregning av det norske kjøttforbruket. Notat. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF), Oslo, 18 s.
  19. www.nhomatogdrikke.no 2010
  20. Landbruks- og matdepartementet 2011. www.regjerningen.no
  21. www.seterkultur.no
  22. www.debio.no